Funnene i denne omfattende studien viser at fellesskap, tilhørighet og vennskap innenfor rammen av fotball, fungerer som et springbrett for å komme seg videre i livet.

- Å kombinere fotball med ettervern for personer som opplever rusproblemer innenfor rammen av vanlige fotballklubber er en nykombinasjon, sier seniorforsker Lars Ueland Kobro ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN).

Han har ledet studien om Gatelagsfotball og samarbeidet med Strømsgodset Toppfotball, Fredrikstad Fotball Sandefjord Fotball og Odds Ballklubb. De fire klubbene er organisert sammen med 15 andre norske fotballklubber i Fotballstiftelsen.

Se video her fra Nasjonal Turnering som Strømsgodset arrangerte i samarbeid med Fotballstiftelsen i Tønsberg i desember:

Første gatelag, forankret i en fotballklubb, ble etablert i Fredrikstad i 2011. I 2019 er det 19 gatelag i Norge fra Tromsø i nord til Start i sør, og flere klubber ønsker å ta samfunnsansvar ved å etablere gatelag.

Felleskap og vennskap

- Gatelagene våre handler om så mye mer enn fotball og fysisk trening. Det handler om å bli sett og heie på hverandre – om tilhørighet, fellesskap og vennskap både på og utenfor banen, og så handler det om å ha det gøy, sier Hedda Bie, daglig leder i Fotballstiftelsen

- Vi jobber for å få på plass mer forutsigbar finansiering av Gatelagene våre og håper at disse gode forskningsresultatene kan bidra til å synliggjøre hvor viktig dette er. Det at spillerne våre kan møte rusomsorg, helsetjenester og NAV på sin hjemmebane, er også utrolig viktig. Det øker både tilgjengelighet til tjenester og bedrer samhandlingen. Det handler om å sette spillerne i sentrum, understreker hun.

Sammen med tre av spillere fra Gatelagene, har forskerne fra USN gjennomført studien i de fire klubbene over ett år. Studien var delt opp i tre hovedaktiviteter med hvert sitt overordnede forskningsspørsmål. Det første handlet om spillerne individuelt, med spørsmål om hvordan det å være med i et Gatelagsfellesskap kan bidra i den enkeltes livssituasjon. Det andre spørsmålet har handlet om klubbene og deres rolle, med spørsmål om hvorfor klubbene engasjerer seg i ruspolitiske oppgaver og hvordan relasjonen til det offentlige-kommunale ettervernet i tilfelle er? Til sist har forskingen stilt spørsmål om det er plass til Gatelagsfotball i den norske velferdsmodellen. Der finnes det jo allerede et godt utbygd hjelpesystem for innbyggere med rus- og psykiske helseutfordringer, arbeidsmarkedstiltak og mye annet – er det behov for Gatelagsfotball? Studien har vært finansiert av forskningsmidler fra Oslofjordfondet.

Norges beste ettervern?

Professorene Marit Borg og Bengt Karlsson, har lang erfaring med å studere både norsk og internasjonalt arbeid knyttet til recovery og ettervern innenfor rus og psykisk helse. De har kalt sin del-rapport om Gatelagsfotball i de fire klubbene for «Norges beste ettervern?».

Tittelen har riktignok et spørsmålstegn bak, men det kan godt stå med små bokstaver, som de sier.

– For det vi har lært og forstått i samtaler med spillerne er imponerende.

I dem samlede forskningsrapporten viser Kobro til at det foregår mye banebrytende arbeid mange steder i det norske velferdssamfunnet. Arbeidet preges av modige og utålmodige enkeltmennesker som finner hverandre med felles brennende ønsker om å løse floker i velferdsstaten. De nye ideene og løsningene som vokser ut av slikt engasjement kan ende opp som lokale sosiale innovasjoner – nye og nyttige løsninger som skaper sosial verdi. Det prosjektet vi dokumenterer i den ferske rapporten er et eksempel på et slikt sosialt nybrottsarbeid, sier Kobro.

Her er funnene

Nedenfor finner du noen av funnene fra forskningsarbeidet. Gå inn på lenkene til rapportene for å lese mer:

• Deltakelse i gatelagsfotball ser ut til å ha svært god virkning for deltakernes recovery- dvs. deres bedrings og mestringsprosesser. Fotballen er et springbrett og en ressursbase som spillerne bruker for å komme videre i et liv med mange sammensatte utfordringer å ta tak i.
• Det er særlig to forhold som ser ut til å være avgjørende for gatelagsfotballens suksess. Det ene er opplevelsen av fellesskap og tilhørighet; det å være på et lag i utvidet forstand. Deltakerne tar vare på hverandre og bygger trygge rammer rundt hverandre i et kameratskap med likeperson-støtte som den rusomsorgen og ettervernet spillerne møter andre steder, ikke lykkes like godt med. Det andre er trenernes bidrag og rolle. Uten spesiell sosialfaglig utdannelse møter trenerne spillerne med en kombinasjon av respekt, forventinger og rammer. Dette ser ut til å ha balansere på et punkt mellom krav og omsorg som er akkurat det spillerne trenger.
• Alle de fire klubbene som er studert, har funnet sin særegne samarbeidsform overfor sin respektive kommune. Dette ser ut til å fungere ganske bra, men er likevel vilkårlig og delvis personavhengig. Det gir modellen lite robusthet. Vi er ikke engang sikre på at vi kan kalle det en modell,slik at framtiden for dette arbeidet er sårbar.
• I hele etterkrigstiden har velferdsstaten vært i kontinuerlig ekspansjon. Utviklingen har vært preget av velferdsstatens tilsynelatende grenseløshet. Velferdsstaten er likevel i ferd med å nå sin grense. Situasjonen kan ikke møtes bare med effektivisering og innsparing. Her er det behov for nytenking og innovasjon; andremåter å løse sammenfiltrede problemer på. Mye tyder på at gatelagsfotball er en innovasjon som har funnet fram til måter å samarbeide med innbyggerne på som har potensial for skalering til andre floker i velferdsstaten.
• Gatelagsfotball i regi av «alminnelige» toppklubber, er kreative initiativ som har vokst fram litt på utsiden av de tradisjonelle former for offentlige tilbud for rus og psykisk helse, arbeidsmarkedspolitikk, og andre velferdstjenester. Det er nettopp i dette hybride feltet mellom frivillige organisasjoner, markedsaktører, offentlige tjenester og ildsjeler med nye ideer, at velferdssamfunnets innovasjoner må finne sin plass. Forskningsrapporten «Recovery på banen – Gatelag som samskapende sosial innovasjon i norske kommuner»avslutter med å peke på at arbeidsmetoden bør utforskes og utvikles ytterligere i norsk velferdspolitikk.

Se samlet forskningsrapport for prosjektet her.

Se del-rapport fra prosjektets fokus på recovery for deltakerne (eget kapittel i rapporten ovenfor) her.