Fem generasjoner Bjørnsen er med
Fem generasjoner Bjørnsen fra Rødgata. 100 år med Strømsgodset. Sammen på Folkeveggen. Blåere enn dette blir det ikke.
Kamper er vunnet
Og kamper er tapt
Vi lever på arven av det som ble skapt
Gule bilder i et gammelt arkiv
Fotballkamper har evig liv
Desember 1987: Klubbhuset på Gulskogen har brent ned. Fortvilelsen er total og Strømsgodset på randen av konkurs. Huset og klubben må bygges opp igjen helt på nytt. Claus Bjørnsen (10) fra Rødgata får spørsmål fra sin kjære bestemor: «Vil du ha julegave i år, Claus, eller en flis i det nye klubbhuset?» Claus velger flis. Strømsgodset Idrettsforening er viktigst.
Mai 2020: Korona-pandemien slår inn over verdenssamfunnet. Fotballen lammes. Inntektene stopper opp. I krisen lanserer Godset en støtteaksjon: Folkeveggen. Claus Bjørnsen (42) ringer faren sin Odd. Han har et forslag: «Skal vi ikke kjøpe stein til bestefar og oldefar også, slik at vi får fem generasjoner Bjørnsen på Folkeveggen? Det hadde vært fint.»
Noen dager senere går Odd Bjørnsen inn på datamaskinen og kjøper sju steiner på Folkeveggen. Sju steiner fordelt på fem generasjoner Bjørnsen i rett linje nedover. Han betaler 4000 kroner for sin egen stein for å støtte klubben i sitt hjerte litt ekstra.
Her er steinene som skal opp på veggen:
- Sigurd Bjørnsen
- Roar Bjørnsen
- Odd Bjørnsen
- Claus André Bjørnsen
- Liam André Bjørnsen
- Elias Lindhovd
- Marcus Larsen
Alt starter et sted. For familien Bjørnsen startet det for over 100 år siden. Med Sigurd. Han ble kretsmester med Strømsgodset på 20-tallet. I jubileumsboken til foreningen figurerer Sigurd på et lagbilde fra 1923 som er tatt ved den gamle grusbanen på Gulskogen – syd for jernbanen.
En betingelsesløs kjærlighet til Strømsgodset har gått videre i arv til Sigurds etterkommere. Roar-Odd-Claus og nå siste generasjon supportere – med Liam (sønn), Elias (nevø) og Marcus (stesønn).
Claus André Bjørnsen kan fortelle om en oppvekst der Strømsgodset og den marineblå drakta har preget det aller meste.
- Jeg har fått inn Strømsgodset med morsmelka og det er blitt en del av min egen identitet. Klubben står sterkt både på farssiden og morssiden, sier Claus.
Han fikk oppleve oldefar Sigurd i 14 år. Det ble mange historier om SIF på de 14 årene. Sigurd satte standarden tidlig og Claus har fått klubbsjela langt inn under huden. Han hadde vel strengt tatt ikke noe valg heller. Claus er nærmest født inn i Strømsgodset.
- Sigurd var en gammel profil. Han spilte fra 1923 til 1928. Jeg husker han fortalte meg om en kamp de spilte mot Brann i cupen. 79 år senere spilte Strømsgodset igjen mot Brann borte i cupen. Den kjørte jeg bort for å se. Vi tapte 4-3, minnes Claus.
Nå kommer de gamle historiene raskt.
- Min samboer fikk fort høre av oldefar at man aldri la bursdager på kampdag. Det gjorde man bare ikke. Kampdag var hellig.
Sigurd, Roar, Odd, Claus og Liam har alle bodd i Rødgata. Fire av dem har spilt i blått på ulike nivåer. I familien Bjørnsen kommer Strømsgodset alltid først. Du må gjerne holde med et utenlandsk lag, men forutsetningen er at SIF er hjertet ditt nærmest.
- Jeg var med fattern på kamp for første gang i 5-6-årsalderen. Min første bortekamp var i 1963 på Aurskog. Da startet oppturen, forteller Odd.
- Jeg husker den perioden godt. Det var biler overalt i hele Rødgata, Skogliveien og gatene rundt. Folk var sulteforet på fotball, sier Odd Bjørnsen videre.
Han forteller om sin egen oppvekst og ungdomstid. Om alle timene på banen. Det vekker gode minner.
- Ungdomstiden min var i storhetsperioden til klubben. Den gangen var det mange spesielle typer rundt Strømsgodset og det var alltid stor takhøyde for diskusjon på Thon-hjørnet og klubbhuset. Det gikk stort sett i fotball, sier Odd.
Han kommer inn på Bjarne Friise som var en av disse typene. Alle kjente Bjarne på Gulskogen. Og Bjarne kjente alle på Gulskogen.
- Jeg husker Bjarne kom med sparken sin. Det var en vinterspark. Etter hvert fikk han hjul på den. Det var forløperen til rullator, humrer Odd Bjørnsen.
Bjarne ble et begrep på klubbhuset. Alltid like positiv, alltid like patriotisk. Når noen spurte hva resultatet kom til å bli, så svarte Bjarne alltid «3-1 til guttane». Mange år etter henger fortsatt «3-1 til guttane» igjen i miljøet på banen.
Odd beretter om Strømsgodset med stor innlevelse. Klubben har gitt ham så mye. Nå vil Odd gi litt tilbake.
- Jeg har vært med på noe tilsvarende før. Det er noe med gleden. Jeg har så mye fint å se tilbake på og penger betyr ikke alt. Jeg håper denne lille skjerven kan ha en betydning ut over kroneverdien, sier Odd Bjørnsen.
Per nå er det solgt over 3200 steiner til en verdi av 2 millioner kroner. Befolkningen samler seg rundt Strømsgodset. I krisetider står vi sammen.
- Det her kan fort være starten på en opptur igjen. Hele settingen oser av et ønske om at SIF skal vinne tilbake regionen igjen. Veggen vil stå der som et monument. Når fotballen starter igjen skal folk ned på Marienlyst og se på steinen sin. Det har en betydning det også, sier Odd.
Da Folkeveggen ble lansert kom Claus raskt til å tenke på oldefar Sigurd og bestefar Roar. Blod er tross alt tjukkere enn vann.
- Strømsgodset betyr mye for oss. Det er vanvittig mange gode minner. Nå håper jeg gutta mine får de samme gode minnene, sier Claus Bjørnsen.
- Selv om oldefar og bestefar er borte så synes jeg det er fint at vi kan stå sammen på veggen, fortsetter han.
Liam er sønnen til Claus, Marcus er stesønnen og Elias er nevøen. Den yngre garde kommer stadig med spørsmål om hvor det hele startet. Da har Claus og Odd mye å fortelle. For dem er Strømsgodset en arv som føres videre i generasjoner – med stolthet.
- Det har vært mange oppturer og nedturer. Jeg var veldig lei meg da vi rykket ned i 1991. Da var jeg i Bergen sammen med fattern. Jeg husker jeg var betuttet, men så smalt det fra gammern: Slapp av Claus, neste helg slår vi Rosenborg i cupfinalen!
Det gikk troll i ord – og 3-2 triumfen på Ullevaal er et av øyeblikkene som Claus husker aller best. Samme er det selvsagt med seriegullet i 2013. Men for han handler Strømsgodset også om kameratskap og hverdagsøyeblikk, som da Ulf Camitz tok med Claus som maskot til kamp mot Faaberg på Jorekstad i 1987. Klart det var stor stas for en 10 år gammel pjokk.
Claus og Odd Bjørnsen er der uansett divisjon, uansett hva alle andre mener om Strømsgodset, uansett om laget vinner eller taper fotballkamper.
- Vi var der også sammen med 917 tilskuere mot Vard. Det er vel flere nedturer enn oppturer når vi teller opp. Men det er ikke noe alternativ å ikke reise på kamp, sier Claus Bjørnsen.
Odd var til stede på alle oppturene på 60 og 70-tallet. Det var store tider. Minner for livet. Men når han nå ser tilbake på alt så er det én kveld som skiller seg ut.
- Det som skjedde i november 2013 var et helt spesielt øyeblikk. Jeg sto og grein, jeg. Det viktigste var måten vi tok gullet. Fotballen vi spilte i 12-13-14 under Ronny Deila er noe av det skjønneste som er spilt på norske fotballbaner. Det traff virkelig hjertet mitt. Personlig har det vært den viktigste perioden fordi heltene våre leverte så til de grader. Det skapte en enorm entusiasme rundt klubben, sier Odd Bjørnsen.
I Strømsgodset er det nemlig litt sånn at det ikke er nok å vinne kampene. Det skal helst begeistres også. «Jeg rykker heller ned enn å spille rævafotball», sa Deila før 2009-sesongen. Det er en holdning som far og sønn Bjørnsen applauderer.
- Det gjør ikke noe om vi rykker ned så lenge vi spiller en fotball som er moro å se på, fastslår Claus.
- Jeg har troen på Henrik (Pedersen). Han er en som virkelig begeistrer. Derfor har jeg store forventninger til årets sesong, fortsetter Odd.
Strømsgodset takker familien Bjørnsen for støtten i alle disse årene. Det betyr utrolig mye. Vi gleder oss til dere alle på kamp igjen på Marienlyst.
#JegErMed
