Fra Rødgata til Gamle gress

Strømsgodset IF ble stiftet 10. februar 1907. Siden den dagen har bydelsklubben markert seg som en av de beste og mest tradisjonsrike i Norge.

Det hele startet på Gulskogen - en bydel på sørsiden av Drammenselva, to kilometer vest for Drammen sentrum.

Gulskogen var en bydel sterkt preget av industri, og var arbeidernes bydel. Gulskogen Cellulose, Guldlisten, Lie Høvleri og Jernbaneverkstedet - og mellom bydelen og Gulskogen og ned til sentrum lå alle papirfabrikkene på rekke og rad langs Drammenselva.

Det utvidede Thoen-hjørnet ble kalt Gulskogens hovedstad.
Det utvidede Thoen-hjørnet ble kalt Gulskogens hovedstad.

De aller fleste som bodde på Gulskogen hadde sin arbeidsplass i nærheten, og spesiellt Lie Høvleri, Sundland-Eker og Jernbaneverkstedet var sterkt representert med ansatte fra bydelen. Dette gjorde at de fleste på Gulskogen kjente hverandre, de var stolte av bydelen sin og holdt sammen i tykt og tynt.

Den 10. februar 1907 ble Strømsgodset Idrettsforening stiftet. Beboerne som sognet til Gulskogen fikk endelig et sted hvor de idrettsinteresserte kunne samles. Hakon Hagen var SIFs første formann. Det hevdes også at det var han som tegnet og designet klubbens flotte logo.

"Banen" ble et kjent begrep for de fotball interesserte i området. Alle visste hvor det var, og det var her gutta i gata spilte fotball. Når man snakket om gata, så snakket man om Rødgata. Ei gate som fostret opp mang en SIF-gutt, og til og med den dag i dag er det mange som tenker på Rødgata når SIF blir nevnt.

Om sommeren var fotball den store idretten i Strømsgodset, om vinteren spilte de bandy. Etter hvert ble også SIF et navn innen skisporten, og fostret opp habile utøvere innen både langrenn og hopp.


Gutteflokken fra Rødgata

Det var først etter at krigen var over '45 at det ble skikkelig sving på fotballen. Strømsgodset fikk etter hvert et navn i norsk fotball. I førkrigstiden gikk det mer i lokal fotball, det var mange attraktive kamper for publikum i distriktet da Mjøndalen og SIF møttes til dyst.

Da krigen var over og inn i 50 åra så kom en del gutter til verden på Gulskogen. Dette var gutta som 15-20 år etter skulle være med å for alvor sette navnet Strømsgodset på fotballkartet.

Gutta fra Gulskogen
Gutta fra Gulskogen

Gutta vokste opp sammen, og ble gode kompiser. De fleste gikk sammen på Rødskog Skole, og da var veien kort til "Banen". Det skjedde så og si aldri at denne gutteflokken gikk rett hjem etter endt skoledag, det ble som oftest til at de tok noen omganger fotball før de ruslet hjem til middagen.

Hvem var så gutta i denne flokken?

Navn som Steinar og Ingar Pettersen, Svein og Inge Thun, Thorodd Presberg, Tor Alsaker Nøstdahl, Per Rune Wølner og  lyder nok gjenkjennende for de fleste fotballinteresserte fra 60-70 tallet både fra Drammen og andre steder i landet. For denne kameratflokken bet virkelig fra seg på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Det var denne gjengen som skaffet klubben et navn, under stødig ledelse trener Einar Larsen og oppmann Fritz Hansen - begge legender i Godset-historien.

60-tallet

Strømsgodset spilte sine kamper på "Banen" helt fram til mot slutten av 60-tallet. Knallharde tak både mot Raufoss, Gjøvik/Lyn og HamKam ble utkjempet på Gulskogen, og interessen var stor. Tusenvis av mennesker møtte fram og så Strømsgodsets oppgjør i disse årene. Da det tok helt av på slutten av 60-tallet ble interessen for Strømsgodsets kamper så stor at kampene ble flyttet til Marienlyst Stadion. Og siden da har Strømsgodsets hjemmebane vært Marienlyst. Likevel har området rundt Banen, vært klubbens samlingssted siden. Her er det reist et flott klubbhus som samler alle klubbens tilhengere.

Legenden Fritz Hansen.
Legenden Fritz Hansen.

I 1966 spilte Strømsgodset i 2. divisjon, og dette ble et nytt jubelår for Einar Larsen og Fritz Hansens unge gutter. Og igjen skulle det gå helt til siste runde før ting ble avgjort. På veien fram hadde SIF slått Lillestrøm 11-3 og Snøgg 7-1, og i begge kamper hadde Steinar P. scoret utrolige 5 mål. Nesten 3.000 tilskuere kranset Gulskogen Idrettspark da kampen om opprykk skulle avgjøres mot Raufoss i aller siste serierunde.

Og dramatikk ble det, selvsagt. Til pause ledet Raufoss ikke ufortjent 1-0, og nå måtte SIF fram på banen og score minst to ganger. Vel, det lyder som en oppgave for Steinar Pettersen, og 10 minutter før full tid var oppdraget utført, Steinar hadde scoret sine to mål, og SIF vant 2-1. Så var det bare å vente på resultatet fra Aurskog. Ja, Shakespear eller Fru Fortuna, eller hvem som helst – Strømsgodset fikk den hjelpen de skulle ha også denne ganger, og oppmannen Fritz Hansen ble kastet i været da tidenes første opprykk til den mest fornemme serie var et faktum.

Klar for toppserien

Strømsgodset hadde marginene med seg i disse sesongene. Igjen hadde Strømsgodset rykket opp på bedre målforskjell. Men er det tilfeldigheter som gjør et lag til vinnere? Selvsagt ikke. Det er en helt fantastisk egenskap som vinnere og vinnerlag har, og denne egenskapen hadde dette laget. Klubben avgjorde kamper fordi de hadde enkeltspillere som kunne gjøre det uventede og spesielle.

De hadde et lag med en solid og trygg ledelse, og et helt unikt miljø. Dette er viktige faktorer som gjaldt den gang som nå. Et eksempel på dette er den uforglemmelige og fantastiske kampen mot Gjøvik/Lyn. Opplandsklubben ledet 3-0 til pause på Gulskogen. Etter peptalk’en i pausen gikk SIF guttene på banen og snudde matchen til en suveren 4-3 triumf. Et annet eksempel var da HamKam ledet 2-1 på samme bane og kun 2 minutter gjensto. Steinar P og SIF snudde det hele til 3-2 på tampen med to veldig sene scoringer. Tilfeldig? Ikke snakk om!  

Så var da Strømsgodset klar for 1. Divisjon, toppserien, senere kalt Tippeligaen for aller første gang. Her skulle klubben ut mot lag med fantastiske merittlister. Noen var nærmest grossister i Norgesmesterskap og hadde dusinvis av landslagsspillere å vise til. Hva hadde så SIF å stille opp med? Einar Larsen hadde gitt seg som trener etter opprykket, og ny mann i sjefsstolen var Ragnar Larsen. Men, det var vel Fritz Hansen som var selveste sjefen da… 

Noen ganger kan det være en fordel å være såkalt ”underdog”, å bare være guttane fra Rødgata. Dessuten hadde SIF flere ”bildekort” i kortleiken enn de fleste var klar over, men som ennå ikke hadde slått ut håret i massemediene. I tillegg, og det skal man ikke kimse av, hadde SIF en ledelse og et støtteapparat som gikk som smurt.

Lagets sammensetning var noe annerledes enn for mange av de andre lagene, stammen i laget var gutter som hadde kjent hverandre fra de ble født, hadde gått både i samme klasse og på samme skole. Kort sagt via sin lek hadde de lært å kjenne hverandre ut og inn og hadde nærmest en intuitiv forståelse av hverandre, de ”kunne” hverandre. 

SIFs nye lekegrind

Suksessen og dramatikken fortsetter også i den aller øverste divisjon. Laget var fortsatt ungt og lovende, ispedd rutine og nå med noen forsterkninger fra nærområdene. Det ble, som alltid, veldig, veldig spennende. Denne gang besto spenningen i om laget klarte å klore seg fast i toppserien. 

Hjemmekampene var dette året flyttet fra Gulskogen til Marienlyst. Marienlyst – Gamle Gress – ble SIFs nye ”lekegrind”, og man glemmer uhyre raskt og uten for mange vansker hele konflikten med Drammen kommune og bygartner Berge.

Den aller første hjemmekampen var mot regjerende seriemester Skeid i en kamp SIF tilslutt vant 3-1. Og, det var hjemme på Marienlyst at Strømsgodset tok poeng. Ja, på åtte strake bortekamper klarte SIF ingen poeng, mens hjemme i egen grind ble 7 seire og bare to tap. Da sesongen skulle avsluttes sent i oktober skulle guttene ut på tur igjen, denne gang til Sarpsborg. Og som alltid skulle det bli drama, og som alltid skulle det ende godt. SIF tok sitt aller første poeng på bortebane, og beholdt med det plassen i Toppdivisjonen. Og, selvsagt – på målforskjell! 

Laget og klubben, og ikke minst publikum elsket fokuset og konkurransen i toppdivisjonen, og neste sesong skulle bli en ny opptur for Strømsgodset. Åsmund Sandli, postmannen fra Drammens Ballklubb overtok treneransvaret i den ”vanskelige andre-sesongen”. Det ble en ny sesong med høydepunkter og vanskeligheter. Vi glemmer ikke 0-1 tapet for Sarpsborg på Marienlyst da Thorodd Presberg ble utvist av dommer Henry Øberg (eller var det Wahlen). Dette er en av de få gangene publikum har stormet banen på Gamle Gress.

Banket Lyn 10-1!

Det største minnet fra denne sesongen er utvilsomt den historiske 10-1 seieren over Lyn på Marienlyst. 10-1 over storlaget Lyn. Det skulle ikke være mulig, men våre gutter gjorde det. Strømsgodset Musikkorps spilte Congratulations etter matchen, det ble bankett og det ble fest. Rekorden står fortsatt for Strømsgodset som den største seier denne klubben har gjennom alle tider.

Det som ikke er så kjent er at laget tapte de fire neste serierundene og falt som en stein på tabellen. Da samlet laget seg på SIF Hytta, hentet inn Ragnar Larsen som mentor og løste opp i flokene. Så startet de en sesongavslutning som det står respekt av med fem strake seire, med to ganger 6-1 i Oslo, mot henholdsvis Vålerenga og Lyn! Vi gjør oppmerksom på at Lyn tross 2-16 mot Strømsgodset ble seriemester dette året, bare sånn for å sette prestasjonen inn i sitt riktige lys.

Nå hadde SIF maktet å bli publikums og journalisters yndlinger. Publikumstallet økte og holdt seg høyt, og det betydde etterlengtede penger i kassen. Et helt annet forhold var at sterkt ambisiøse spillere i andre klubber nå begynte ”å se til Strømsgodset”. Det begynte å lukte fugl av Strømsgodset, og nå var det på tide å begynne å jakte etter trofeer. Så da hentet Fritz Hansen sin venn Einar Larsen fra Geithus igjen!

1969 ble en vanvittig festsesong, en ellevill gledessesong – med masse av dramatikk.

Nå kom det rutinerte landslagsspillere som Arild Mathiesen fra Åssiden og Vålerenga inn på laget – han fikk til slutt fikk hele 29 landskaper. På denne tiden kom også en annen av SIFs yndlinger, Bjørn Oddmar Andersen fra Ørn Horten, inn på laget. Mange forsto nå, ikke minst på Fritz Hansens hatteplassering, at nå var SIF klar for å spise kirsebær med de store.

Det ble blant annet fra Aftenposten skrevet at nå var SIF ”medaljemodne”, og det var nok klubben til gangs.

Norgesmester 

Vi gjorde vår beste sesong så langt med bronse i serien, bak Rosenborg og Fredrikstad. Vi vartet som alltid opp med festspill og målshow. Dette måtte jo igjen gå hardest utover regjerende seriemester Lyn, denne gang slapp de med 8-1 på Ullevaal.

Bronsemedaljer i serien var fantastisk, men det er i 1969 at Drammen får cup-dilla for aller første gang.  Klubbens aller første cupfinale skulle spilles mot aristokratene fra Plankebyen – Fredrikstad Fotballklubb. 

Drama? Himmel og hav for et drama. SIF kjempet mot overmakten, og klokka, da det sto 1-2 til FFK og stadionuret på Ullevaal viste 90 minutter. Da skjer det! Thorodd Presberg stupte inn med hodet først i en skog av knotter og knær og headet inn 2-2 på overtid. Han ble liggende skadet igjen på bakken. Det sto i Fremtiden at han ofret helse og halve gamlelandet. Thorodd lå nede, men mer enn halve Drammen var villig til å pleie ham. Men hardhausen Thorodd kom seg på beina igjen ved egen hjelp og var fit for fight til ekstraomgangene, men nå med navnet ”Tøffe Thorodd”.

Ekstraomgangene ble nærmest et antiklimaks, spillerne hadde tatt ut maks av krefter. Det skjedde ganske lite. Men da Steinar Pettersen fikk annullert en scoring var drammenspublikumet i ferd med å besvime hvis de ikke hadde vært nødt til å protestere.  

Det ble omkamp på Ullevål igjen søndagen etter, den 2. november. Igjen skulle to nokså jevngode lag ta nakketak med hverandre, men ganske raskt ledet SIF med 2-0. Var dette ”kokt mat”? Men før omgangen var omme hadde Fredrikstad hentet opp de to målene og stillingen var 2-2 ved pause. Det ble 3-2, men Fredrikstad kom igjen og utlignet. Så ble det 4-3, men nå hadde Fredrikstad tatt ut alt de hadde. Da la Steinar på til 5-3 med sin berømte spesial, og så var kampen over og SIF var Norgesmester! Strømgodset ble Drammens første fotballag med cupmesterskap og kongepokal.

Hundrevis av biler sto langs kanten på veien mellom Oslo og Drammen da batteriene var flate av all tutingen.

Best i verden!

SIF ble nå av flere kalt for Askeladden i norsk fotball. Men det var i grunnen litt feil. Det riktige er at SIF som Askeladden kom ut av det store intet, eller som de selv likte å fremstille det, som en kameratgjeng fra Rødgata. Men SIF var noe mer. Det lå mengder av treningstimer, diskusjoner, vurderinger og taktikkoverveielser bak denne suksessen. Hele klubbens samlede innsats og erfaring lå bak helt fra 4.divisjon og frem til toppserien og Ullevaal.

Kort sagt var det beinhardt arbeid og en vilje mange kunne misunne dem. Men det var ikke bare snakk om fysisk styrke og tekniske ferdigheter, det rent psykiske spilte også en stor rolle. SIF hadde en forunderlig ro og liten respekt for motstanderens berømte navn og meritter. I tillegg kunne alle se at her hadde SIF et lag som oste av vilje til å vinne.

Disse fantastiske resultatene kom altså bare fem år etter klubben vant søleslaget mot Kjellmyra langt inne i Hedemarksskogene. Og fortsettelsen skulle bli en da bedre!

70-tallet

1970 er året som er står i Gullskrift i enhver beretning om Strømsgodset. 1970 er året Strømsgodset var best i Norge, og sannsynligvis best i hele verden! Og dramatikk ble det selvsagt også nok av.

I seriespillet kjempet vi sesongen i gjennom om gull i en utrolig jevn serie. Rosenborg, HamKam og Brann var med i kampen om seriemesterskapet, men det var selvsagt våre gutter som trakk det lengste strået, og som halte seieren i land. I siste serierunde, selvsagt!

Men før det hadde Strømsgodset debutert i Europacupen, og hvilke debut? Det franske storlaget Nantes gjestet Drammen i det værste regneværet i manns minne. 5.000 tilskuere trosset høljeregnet og stilte opp en tidlig onsdag ettermiddag. Marienblyst hadde ikke lys, så høstkampen gikk nesten midt på dagen. Det endte 5-0 til Nantes, og vi hadde fått en lærepenge, en oppvisning en maktdemonstrasjon. Dette var vi rett og slett ikke forberedt på.

Men Strømsgodset er Strømsgodset, og returen i Frankrike er et av de største øyeblikk i SIFs historie. Ingen av Drammens lokalaviser ønsket å sende noen reporter ned etter 0-5 på Marienlyst, og det er en av de største redaksjonelle tabbene som er gjort lokalt i Drammen. For det Franske storlaget ble rett og slett utspilt.

Thorodd Presberg ble rett før kampstart forhindret i å spille, og inn i hans sted kom Sverre Rørvik. Og Sverre spilte sin livs kamp – han var fantastisk! Som vanlig var det Steinar som sto for scoringene, og broder Ingar puttet også på, og dermed ledet Strømsgodset 3-0 mot de franske mestere på bortebane! Etter dette hadde Steinar et skudd i stolpen, som trillet langs målstreken og ut. Franske lagleder løp opp og ned langs sidelinjen, hjemmepublikummet vendte seg mot sine egne – og Strømsgodset var på vei mot tidenes sensasjon.

Men kreftene tok slutt, og Nantes kom tilbake i kampen og scoret to sene mål. Uansett, Strømsgodset vant 3-2 på bortebane i Europacup’en og dette er til dags dato den eneste triumf SIF har på bortebane i Europa. Lagleder Tore Mac Nilsen forsto storheten i det SIF laget presterte og hans ord etter kampen er legendariske: Nå kan jeg dø, nå har jeg sett SIF på sitt beste!

The double

Tilbake til norsk fotball, neste motstander var HamKam i semifinale på Gamle Gress. Vår trener Einar Larsen hadde en vanskelig utfordring på topp: Presberg eller Rørvik? Presberg var førstevalget, men Rørvik hadde storspilt mot Nantes. Etter hvert falt valget på Thorodd, og han kvitterte selvfølgelig med en praktkamp mot grønnbuksene. Ja, dette ble en av de legendariske kampene – Strømsgodset var fantastiske. Avisene skrev ”Til Hamar som slakt” da HamKam måtte reise tilbake til Hedemark med 0-7 i kofferten. Strømsgodset var klar til ny cupfinale – nå mot favorittmotstanderen Lyn. 

SIF kjempet også om gullet i serien. I nest siste serierunde slo vi Rosenborg 2-0 på Marienlyst, og da var det bare opp til oss selv i den avgjørende matchen mot Skeid. Skeid på sin side kjempet en nådeløs kamp for å overleve i divisjonen, så her var det nerver og mer enn nok å spille om. Det ble en jevn og tett kamp, og Strømsgodset avgjorde det hele på et straffespark. Thorodd Presberg var kald som is da han sendte ballen i mål bak landslagskeeper Kjell Kaspersen i Skeid målet og Marienlyst publikummet gikk fullstendig av hengslene og feiret det historiske mesterskapet. 

Vi var best i Norge, dette var det definitive høydepunktet – Strømsgodset var seriemester i fotball!

Men sesongen var jo ikke slutt. Allerede neste søndag skulle nye busslaster bringes i Ullevaal og Strømsgodset ut i ny cupfinale – mot Lyn. For en gangs skyld var SIF favoritter, men det var Lyn som tok ledelsen i det nydelige høstværet. SIF spilte i helhvitt på landskamparenaen, og på 0-1 ble det dømt straffespark til Strømsgodset.

Nye historiske anekdoter ble skapt da Thorodd Presberg igjen tar ansvar fra 11 meters merket. Han kikker rolig opp på Lyns landslagskeeper Svein Bjørn Olsen og spør: ”Hvor vil du ha den?”. Olsen kvitterer: ”Samma for meg, jeg tar den likevel”. Vel, det gjorde han ikke. Presberg, foran 27.000 tilskuere, på stillingen 0-1 i en cupfinale viste ingen nerver og smalt ballen utagbart i hjørnet bak en hjelpeløs keeper. 1-1.

Om det var jevnt til pause vartet Seriemesterne opp med en maktdemonstrasjon i den andre omgangen. Det endte svært fortjent 4-2 til SIF etter nok en scoring av Presberg og to mål av ”bror min” Ingar Pettersen.

Da var Strømsgodset double mester! SIF vant ”The double” sto å lese overalt, og kun en håndfull klubber i Norge har en slik tittel knyttet til sitt navn. 1970 er denne klubbens stolteste og flotteste år. I 1970 var Strømsgodset best i Norge, og sannsynligvis best i hele verden!

Etter dette takket Einar Larsen igjen av – vi kan si han ga seg mens han var på topp. Nye trenere for 1971 sesongen ble Steinar Johansen og Åsmund Sandli. Det ble et greit år for Strømsgodset, men ingen nye titler å putte i skapet. Det ble en femteplass i serien til slutt, men bare tre poeng bak seriemester Rosenborg i den utrolig jevne toppdivisjonen. I cup’en ble det med en kvartfinale.

Møtet med Arsenal

Høydepunktet var utvilsomt da klubben fylte Ullevaal til randen i møte med double-mesteren fra England, storklubben Arsenal. Dette var i 1 runde i Serievinnercupen, nå kalles dette Champions Leauge, og var selvsagt den gjeveste fotballturnering i Europa.

På denne tiden var SIF en tvers igjennom amatørklubb, samtlige spillere arbeidet selvfølgelig full jobb ved siden av fotballen. De engelske mestere var helprofesjonelle, som den engelske fotballen har vært i 100 år. Mange trodde nok at SIF måtte finne fram kuleramme, men det laget presterte på Ullevaal denne septemberkvelden i 1971 er alle i SIF fortsatt svært stolte av. Det ble riktignok 1-3 tap, men innsatsen er fortsatt et av de ypperste høydepunkter for denne klubben.

Til returkampen på Highbury var en stor koloni drammensere tilstede. Hvis det var noen som trodde at tilfellet med Nantes skulle gjenta seg, så ble de nok skuffet, for tapet ble 4-0.

Likevel kom alle beriket hjem. Det var nok ikke bare Londons puber og Madame Tussaud’s som virket berikende, men å se hele det fantastiske fotballmiljøet rundt storlaget Arsenal, hadde gjort sine inntrykk like sterkt.

I 1972 ble Osnes ansatt som trener, og toppserien gikk fra 10-klubbs serie til 12 klubbs serie. Antall kamper ble øket fra 18 til 22, og laget gjorde en veldig sterk serieinnsats og havnet til slutt på flott 3. plass og vant med det Bronsemedaljer. I cup’en spilte laget seg igjen fram til ny kvartfinale, men Rosenborg stanset cupdrømmen på Lerkendal.

Sesongens største minne var utvilsomt 9-3 seieren over Fredrikstad på Marienlyst – en av tidenes beste kamper på Gamle Gress. Dette var et år uten E – Cup spill, men 3. plassen i serien sikret UEFA – cup spill for neste sesong.

Mye var annerledes nå, SIF var kjent og i rampelyset, og ”guttane fra Rødgata” hadde søkelyset på seg på en helt annen måte enn i de mer anonyme og rolige dager. Og vi snakker da om massemedia, aviser, radion og også TV kom mer og mer – og ”gutta fra Rødgata” var godt stoff.  Nå kom menisker og achilleser på første side i avisene, og det ble laget reportasjer om barnefødsler, blomsterbed samt kjærester og kona på midtsidene.

I 1973 tok den gamle back-helten Erik Eriksen over treneransvaret, og igjen skulle Strømsgodset oppleve en sesong for historiebøkene. I serien var det så som så, det ble en noe skuffende 6. plass til slutt. Men det skulle bli en ny og vakker cup sesong. Eller, vakker? Nei, heller dramatisk. I runde etter runde slet vi oss frem med knepne seire i tette oppgjør. Ja, vi slet mot Drafn i 2. runde (2-0), og i de neste rundene mot lag fra lavere divisjoner endte det med et snaue ett måls seire. I kvartfinalen mot Lillestrøm ble Steinar Pettersen matchvinner to minutter før full tid, mens i semifinalen mot seriemester Viking var det Thorodd Presberg som scoret kampens eneste mål – nå i alle siste minutt. Marginene som hadde vært litt imot oss i 1971-sesongen var igjen på vår side, og dermed var det plutselig klart for ny cupfinale på Ullevaal.

Kongepokalen til Gulskogen

Denne finalen huskes fortsatt for Inge Thuns fantastiske keeperspill. Ingen kan benekte at Rosenborg var best, men de klarte aldri å score. Hovedstadspressen døpte SIF keeperen til Inge ”Blekksprut” Thun, og ingen har tall på antall ganger Rosenborg spissene var alene igjennom mot banens desidert beste spiller.

Mot spillets gang ble Finn Aksel Olsen lagt i bakken innenfor 16. meter feltet til RBK, og Steinar Pettersen var iskald fra straffemerket mot landslagskeeper Geir Karlsen. 1-0 til Strømsgodset. Men Rosenborg presset fortsatte, og i et siste febrilsk forsøk fra lagledelsen til trønderne satte de innpå en indisponert toppscorer i Odd Iversen. Men det hjalp ikke, og Inge Thun og SIF laget rodde seieren i land.

Det betydde i klartekst at SIF hadde vunnet tre cupmesterskap på fem sesonger, og hadde vunnet tre napp i den berømte ”store bøtta”. Derfor ble klubben tildelt den prestisjetunge store Kongepokal til odel og eie. Denne er selvsagt klubbens største triumf og selve midtpunktet i pokalskapet på Gulskogen. Denne pokalen ble kronen på verket, men også symbolet på hva den lille bydelsklubben med det store kameratskapet kunne oppnå. Pokalen markerer også slutten på en æra, og slutten på en del stolte SIF karrierer. Herfra kunne ikke dette laget føre oss frem til flere suksesser.

Men sesongen inneholdt også en ny storkamp mot et nytt storlag fra England. Selveste Leeds gjestet Norge, og igjen var publikumsinteressen så stor at SIF flyttet kampen fra Marienlyst til Ullevaal. Og laget rystet storlaget og spilte 1-1, etter scoring av Odd Arild Amundsen, men hadde også stangskudd og flere gode muligheter. På Elland Road fikk Inge Thun adskillig mer å bryne seg på og måtte til slutt plukke ut hele seks baller fra nettet i kampen vi tapte 1-6.  

I 1974 trakk Strømsgodset fortsatt enorme tilskuerantall til hjemmekampene på Marienlyst. Klubben en veldig god seriesesong og havnet på en god 5 plass til slutt. I cup’en registrerte vi en av tidenes verste resultater da Jevnaker slo oss ut på Marienlyst i aller første runde. Matchvinner var ingen ringere enn Åge Thoresen, den kjente kjøpmann og senere klubbeier på Hønefoss. Det var en katastrofe for laget som var regjerende Norgesmester.

Samme sesong var det tid for å sette klubbrekord, både i Strømsgodset og i storklubben Liverpool. SIF var igjen i Europacup, Cupvinner cup’en, etter triumfen mot Rosenborg på Ullevaal høsten før. Møtet med Anfield Road i Liverpool glemmes nok ikke, og 11-0 står fortsatt i rekordbøkene som Liverpools største seier og SIFs største tap. Returen på Ullevaal endte ”bare” med 0-1, i en godt gjennomført kamp for SIF.  

I 1975 var Einar Larsen igjen hentet inn som trener, og igjen var magien der. En stund. Arne Dokken var ny i SIF trøya og unggutten fra Åssiden markerte seg og ble en solid hit i SIF trøya. Han ble toppscorer dette året med hele 18 fulltreffere. Han skulle gjerne ta over goalgetterskoa til Steinar Pettersen. Pettersen slang litt med, men knærne hans protesterte stadig kraftigere, og han var langt unna det nivå han hadde på sitt beste. Tilslutt var en av de mest bemerkelsesverdige idrettskarrierer i Buskerud kommet til en ende. Steinar Pettersen måtte gi seg som fotballspiller i en alder av 29 år.

Til ferien ledet Strømsgodset tabellen, etter en herlig 1-0 seier på Åråsen, hvor Egil Olsen ble matchvinner. Men så på høsten falt laget fullstendig sammen. På de syv siste oppgjør hentet vi bare tre poeng, og måtte tilslutt ta til takke med en 5. plass. Med ”normal” uttelling på høsten kunne SIF vunnet Gull igjen. I cupen ble det exit mot lille Lisleby i 3. runde – på Marienlyst!

Nedrykket

Det kan ikke stikkes under en stol at Strømsgodsets eldre spillere hadde en kurve som nå pekte nedover. Flere var ”over the top”, og de unge, nye spillerne som var hentet inn fra distriktet rundt Drammen kunne på ingen måte leve opp til den kvalitet Marienlyst publikummet var blitt bortskjemte med.  Det var ikke mulig. Det laget var unikt, hele oppturen var et eneste stort eventyr. Fotballunderet på Gulskogen som startet på begynnelsen av 60 tallet og nå kom til en ende, har ikke sett sin like noe sted noensinne etterpå.

Utfordringene sto plutselig i kø – laget trengte fornyelse, og foryngelse. Klubben så fra utsiden litt sliten ut, litt mett. Ingen kunne forvente at en ny generasjon med toppspillere skulle vokse opp på Gulskogen, lynet slår ikke ned samme sted to ganger. Sesongen 1975 ble starten på begynnelsen til slutten for fotball laget. Klubben skulle stå overfor en av sine tyngste utfordringer i de kommende år.

Etter 1975 sesongen takket Einar Larsen av som trener, og Thorodd Presberg steppet inn i hans treningsdress. Men Thorodd kunne selvsagt ikke trylle, og laget han overtok var bare rester av et topplag. Man visste det på forhånd, men ingen snakket om nedrykk før sesongen 1976 skulle starte. 

Det ble en svært, svært tung sesong, men det er fortsatt ganske uvirkelig at laget rykket ned. Og når Shakespeare liksom er gjennomgangsfiguren i fortellingen, så dukket han igjen opp og denne gang skrev han en tragedie.

Strømsgodset rykket ned etter å ha tapt 1-6 for Molde på hjemmebane i siste serierunde, og levert en svært svak avslutning på sesongen. SIF hadde klart seg med uavgjort, et resultat som Molde også kunne si seg fornøyd med. Men det fantes ingen tegn til en felles forståelse av at 0-0 er et godt resultat. Strømsgodset spiller alltid for å vinne. Denne gang gikk det galt. Fryktelig galt.

SIF gikk inn i en helt ny tid og nærmest en helt ny atmosfære etter nedrykket i 1976. Riktignok ble de fleste av spillerne igjen på laget for å spille SIF opp igjen, som det het, men så enkelt var det ikke. Selv om laget var med på å kjempe om opprykket neste sesong, glapp det. Man kan filosofere over mye i fotball, men det er dog realitetene som teller, og realitetene sa at SIF kom på 4. plass og niks opprykk. Ny skuffelse, og det var starten på en ny og enda verre nedtur. Og nedturen ble dramatisk.

Etter denne sesongen sa de to SIF – kjempene Inge Thun og Tor Alsaker-Nøstdahl takk for seg i den blå drakta. I tillegg valgte Arne Dokken Lillestrøm da satsingen på Gulskogen uteble. Inge og Tor hadde spilt i 17 strake og sammenhengende år på A-laget. Ingen av dem var noen sinne satt på reservebenken!  Dette er to av de flotteste spillere SIF har fostret noen gang. Når slike folk går fra borde, blir det ikke bare hull igjen etter dem, men store kratere det er umulig å fylle. 

Ringen var sluttet

Vi har tidligere nevnt hvor farlig det er å rykke ned fordi det kan føre til en kjedereaksjon, altså som en strømpemaske som rakner. I 1978 startet en enda verre nedtur og publikum sviktet totalt. På store kamper først på 70-tallet hadde man ofte 12-15000 tilskuere på hjemmekampene på Gamle Gress, nå var det bare en liten klynge på noen få hundre mennesker som møtte opp for å se. Helge Karlsen, Per Rune Wølner og Ingar Pettersen prøvde etter beste evne å heve standarden, men både etterveksten og også satsingen døde liksom hen. I tillegg var ikke klubben lenger attraktiv nok til å tiltrekke seg nye og ambisiøse spillere. Med alle disse sorgens kapitler slått sammen, deiset SIF av full tyngde ned i 3.divisjon. Ringen var sluttet. 

Hegemoniet i Drammen var også borte, hva hadde vel SIF å slå rompa opp av? Det hadde heller aldri vært noe konstruktivt samarbeid mellom klubbene i Drammen, og nå som storebror var borte som konkurrent, kunne vel de som var røde, grønne, lyseblå eller stripete ta over. Når den minste klubben av de alle – Strømsgodset – hadde klart det, hvorfor ikke de? Men det gikk ikke. Atter en gang ble det Mjøndalen som ble den nye prinsen langs Drammenselva. De hadde tradisjoner, klubben var godt drevet og de hadde troen på seg selv. Men selv om MIF i riktig gamle dager spilte sine store kamper på Gamle Gress, ble de aldri mer enn halvpopulære i Drammen. Men verst for SIF var det at de største talentene fra regionen nå søkte oppover elva for å kunne utvikle seg. Vi må nok også innrømme at Mjøndalens suksess var vanskelig å svelge for ”storebror” i Drammen.

80-tallet

Men i klubblokalene på Gulskogen levde drømmen. Vi hadde vært best, nå var alt bare minner. Men det måtte finnes en vei. Fremsynte ledere kontaktet SIF gutten Terje Dokken for å få han til å trene A –laget.

Dokken hadde hatt suksess med juniorlaget til Mjøndalen og A-laget til Asker. Vi trengte en som kunne faget fotball, en som kunne være autoritær, en som visste hva Strømsgodset betydde for mange, og en som følte stolthet over å ha SIF merket på brystet og STRØMSGODSET på ryggen av treningsjakka. Terje Dokken hadde alt dette. Han var tålmodig, han var villig, han kunne sin fotball og han kjente sin klubb. Rett mann på rett plass. 

Etter flere magre år, begynte resultatene igjen å komme. Klubben hentet inn scoringsmaskinen Kai Arild Lund fra Skeid, og hans scoringer alene holdt humøret oppe og drømmen levende blant tribunesliterne og patriotene på Marienlyst. I 1982 scoret Kai Arild utrolige 31 obligatoriske mål, og vi rykket omsider opp igjen til nest høyeste divisjon. Kai Arild Lunds målorgier i 1982 er fortsatt klubbrekord for en sesong i Strømsgodset.  

Dokken førte altså SIF opp igjen til 2 divisjon (det som nå til dags kalles 1 divisjon) etter en strålende sesong i 1982. Seriefinalen var mot Sarpsborg på Sarpsborg Stadion. Kampen, som SIF spilte i lånte røde trøyer, ble en maktdemonstrasjon. SIF vant 4-1, og mange hundre Drammensere hadde tatt veien til Østfold. Nå kjørte det en lang kortesje mot Drammen med blå skjerf hengende ut av vinduene. 

Hvorfor SIF måtte låne trøyer i denne viktige kampen var at dommeren verken godtok at SIF spilte i hvitt eller blått så lenge Sarpsborg spilte i sine blå og hvit stripete. Det hører med til historien at SIF og Sarpsborg har møttes over 20 ganger opp gjennom årenes løp, men dette er eneste gang dommeren har nektet klubbene å spille i sine egne draktfarger. 

Stemningen steg i Drammen

Etter den flotte 82 sesongen ga Terje seg, og Einar Sigmundstad ble hentet inn som trener. Einar som var utdannet på Idrettshøyskolen tok med seg en skokk unge, lovende og svært talentfulle spillere. Og ryktet gikk også om at Arne Dokken, Terjes bror, skulle komme hjem fra Hellas – og spille i SIF.

På Gulskogen ble det forsøkte å bygge et lag rundt spillere som Bjørn Gulden, Jan Madsen og Halvor Storskogen. Og i 1983 og 1984 hadde klubben definitivt noe på gang. Anført av kaptein Helge Karlsen og klubbspilleren Arne Gustavsen bygget Sigmundstad et spennende lag. Publikum vendte tilbake på Marienlyst, stemningen steg i byen igjen. Vi hadde to flotte sesonger, med enkeltkamper som det fortsatt prates om. Men da forsøket med å få Dokken hjem strandet ble det et voldsomt oppgjør som kulliminerte med at Sigmundstad trakk seg – eller fikk sparken. Eller helst begge deler. Treneren var uansett borte, og det samme var også Bjørn Gulden, Jan Madsen og Jon Ole Moe. Sistnevnte den beste keeperen SIF hadde hatt siden Inge Thuns velmaktsdager.

1985 ble, under kyndig ledelse av den gamle storspiller Bjørn Odmar Andersen, et morsomt, men ujevnt år. Laget startet sesongen med fire strake tap, men etter hvert som laget satt seg tok resultatene seg veldig opp. Dette var sesong for underholdende, offensiv og leken fotball. Halvor Storskogen og Fritjof Wilborn brillijerte, og Ørn måtte reise hjem med 8 ballen i nettet, Pors og Haugesund fikk fem hver. Men det ble for ujevnt, og laget havnet midt på tabellen.

Da ”Bjørni” Andersen takket for seg ved sesongslutt forsvant igjen de beste spillerne uten klubbtilknytning som Helge Karlsen og Arne Gustavsen hadde. Storskogen og Wilborn valgte toppfotball i Bergen, og flere forsvant til andre klubber rundt om. Mjøndalen spilte nå i toppdivisjonen, og store lokale talenter som Geir Andersen, Odd Johnsen og Juro Kuvicek valgte utfordringer i brunt framfor blått. Solen hadde skint og himmelen hadde vært så blå, så blå for bare noen få sesonger siden. Nå mørknet det igjen over Strømsøåsen, hvordan ville SIF takle disse utfordringene? 

Godset i ruiner

Etter det morsomme, men svært ujevne året (1985) med Bjørn Odmar Andersen ved trener roret takket han for seg og Erik Eriksen ble hentet tilbake som trener. Eriksen, den gamle venstrebacken fra storhetstiden og suksesstrener med NM gull i 1973 fikk en umulig oppgave. Igjen var spillerflukten vanskelig for SIF, Halvor Storskogen og Fritjof Wilborn reiste til Bergen for å spille toppfotball for Brann, og andre sentrale spillere ble også borte på veien. Det ble en vanskelig jobb for Eriksen, og Strømsgodset gikk inn i et kriseår. Ja, 1986 ble utvilsomt et av de mørkeste år i denne klubbens stolte historie.

Fotballen raste ned i skyggenes dal, det vil si 3. divisjon, og klubbhuset brant ned til grunnen. Publikum var borte fra Marienlyst og nå var det krise. Full krise! Klubben lå bokstavelig talt i ruiner, og lederne var utslitt og desillusjonerte. Mjøndalen tok sølv i toppserien, Strømsgodset rykket ned i 3 divisjon. Drammens Tidende kalte Strømsgodset for VRAKGODSET på forsiden av avisen, og konkurrent Fremtiden slo til og skrev over to hele sider: ”Aldri mer tilbake!” Det var harde ord, og det var tøffe dager for alle som var glade i SIF. Men avisredaktørene visste ingenting om ilden i hjertene til SIF lederne, om pågangsmotet og viljen som tross alle tilbakeslag levde i klubben. Ingen sportsjournalister kunne berette om den ekte Strømsgodset ånden, den som handler om aldri å gi opp, den som handler om å kjempe seg tilbake!

Det var en fryktelig, fryktelig vanskelig tid. Det var vondt for alle involverte. Strømsgodset slet med sportslig nedtur, med tung økonomi, med nedbrent klubbhus, tillitsmannskrise og med elendige treningsforhold. Og klubben kjempet mot seg selv, mot minnene, med forventningene utenfra og innenfra. Strømsgodset vil alltid bli sammenlignet mot Strømsgodset, de gyldne år, den fantastiske arven. På et vis kunne klubben bli sin egen største fiende. Og et svekket Strømsgodset vekket igjen klubbene rundt om i Drammen. Plassen om å være Drammens beste fotball-lag lå åpen for alle. Men, som alle vet – selv et Strømsgodset med brukket rygg reiser seg og ”bekjemper” de andre klubbene i byen som ”siklet” etter det blå hegemoniet. Bare Strømsgodset er Strømsgodset, og det var Strømsgodset som reiste seg og igjen skulle heve Drammens farger og bli byens stolthet.  

En helt ny giv

Etter den marerittaktige 1986-sesongen samlet nå SIF seg i de nedbrente restene av klubbhuset og bygget en ny plattform med nye fjes, nye impulser og en helt ny giv. Jan Høsøien var administrativ oppmann i fotballgruppa i denne perioden og hans genistrek var å overtale styret, med Kjell Leine i spissen, til å satse på Terje Dokken og Tore Fyrand som arbeidsledere for et ungt, lokalt og treningsvillig lag. Laget lå, som klubbhuset, i ruiner, så her måtte det bygges fra grunnen av. 

På banen skulle Dokkens kunnskaper og sterke klubbfølelse igjen satse på vilje, stolthet og innsats. Med Fyrand ble det røsket opp i enhver forestilling om at noe skulle komme gratis eller av seg selv. Stolthet for drakta, stolthet for arven, og et slagord om å slå ring rundt ”det vi har” ble gjeldende.

Ulf Camitz, klubbens kaptein, ble med videre, sammen med solide Ulrik Mathisen i mål. Så fylte man opp med ambisiøse lokale unggutter rundt dem. Fortsatt hang Helge Karlsen med på treningene, sammen med viktige Arne Gustavsen og Ole Viggo Walseth som representerte rutinen.

På papiret var ikke laget noen opprykksfavoritt. Langt ifra. Både Sandefjord og hardt satsende Åssiden hadde bedre spillere og forutsetninger. Men gutsen, viljen og troen ble hamret inn fra første treningsdag på Gulskogen.  

Strømsgodset, sett utenfra, lignet mest av alt en fallen storhet. Ingen snakket da heller om opprykk i SIF garderobene, eller på styremøter for den saks skyld. Klubben begynte å rive restene av klubbhuset på branntomta, og bygge nytt mens lukten av brent materiale fortsatt lå som en eim over idrettsparken. Styremøtene ble holdt hjemme i stuen hos Kjell Leine, i hyggelige omgivelser med fru Leines nydelige småkaker og wienerbrød. Det var hyggelig, men alvorlig, for nå var økonomi et stadig tilbakevendende tema. Det var vanskelige tider. Lønnsbudsjettet var bittelite, både spillergruppa og trenerne sto på for litt kilometergodtgjørelse og bensinpenger. Dette var et dugnadsår – et år for å forsøke redde klubben fra ytterligere degraderinger og enda større nedturer. Det handlet om å gjenvinne æren, og posisjonen som Drammens nummer en. 

Det betydde mye at Dokken/Fyrand proklamerte at: ”Vi skal trene og vi skal være på Gulskogen, og det er der vi hører hjemme”. Ingen fikk lov til å klage selv om treningsforholdene var miserable. Så tok SIF fatt på en sesong som er en SIFs mest dramatiske, og det sier jo absolutt ikke så lite!

Tidenes opprykksdrama

Ettersom sesongen skred frem, ble det klart at laget hadde en egen evne til å avgjøre jevne kamper. Den ene seieren etter den andre ble brakt hjem. Her var det blod, svette og tårer, guttene nærmest sloss for seirene. ”Smerte er deilig – skader er innbilning” bedyret Tore Fyrand, og når motbakkene ble bratte ”faller de svake av”. Guttene var maks forberedt og topp motivert. Dokken og Fyrand ledet an med stor innsikt og klokskap, og spillerne ofret seg, kjempet for de blå fargene og brakte stolthet tilbake for alle som brydde seg. Til slutt, langt utpå høsten, sto kampen om opprykk kun mellom to lag, Sandefjord og SIF. 

Dette året hadde Norge Fotballforbund innført regelen om at det ved uavgjort resultat skulle arrangeres straffespark-konkurranse hvor vinneren skulle få et ekstra poeng. Vi vant noen og vi tapte noen, og da serieavslutningen nærmet seg ble det klart at denne tåpelige regelen kunne få direkte betydning for opprykkskampen.

Etter 21 serierunder ledet Sandefjord tabellen med et fattig poeng. Med andre ord, vi hadde tapt en straffekonk for mye. Nå var det tid for å sette strek, avgjøre det hele, det var klart for siste serierunde. Aldri før, og aldri igjen vil vi oppleve maken til dramatikk i en serieavslutning.

Strømsgodset kriget seg til en knepen 3-2 seier over Teie på Gamle Gress, etter at veteranen Helge Karlsen scoret sitt livs viktigste mål fra 45 meter! Mens Strømsgodset og klubbens publikum sto i regneværet på Marienlyst etter kampslutt, ble klubbens skjebne avgjort på straffespark konkurranse mellom Sandefjord og Slemmestad i Sandefjord. Kort fortalt var dette et drama over alle drama. Og, det ufattelige skjedde, SIF trakk det lengste strået. Igjen. Strømsgodset rykket opp, Sandefjord ble nummer to – fordi en Sandefjord-spiss misset det siste straffesparket for sesongen. Troen, optimismen, gleden og patriotismen våknet igjen, og bar SIF oppover og fremover. Nok en gang. 2 divisjon ble sikret, og grunnmuren var på plass.

Troen, drømmen og viljen

1987 er viet mye plass i denne beretningen, og ikke uten grunn. Uten akkurat dette opprykket kunne det endt opp med at Strømsgodset hadde gitt opp hele satsingen på toppfotball. Det ble hevdet på generalforsamlingen at SIF utmerket kunne spille i 3. divisjon, skjøtte sin rolle som bydelsklubb og sosialt samlingspunkt for barn og unge som sognet til Gulskogen. Strømsgodset skyldte ingen noe, det var ikke SIFs ansvar å være byens lag. Tross alt, Strømsgodset er en av de minste klubbene i byen, i en bydel med få barnefamilier og med liten rekruttering.

Det var heller ikke slik at andre klubber ønsket å samarbeide med SIF, tvert imot. Det var ikke slik at kommunen ønsket å legge forhold til rette. Det var ingen som hjalp SIF i denne perioden. Strømsgodset hadde absolutt ingen fordeler framfor noen andre Drammensklubber, ikke på noen områder. Klubben forventet heller ingen særbehandling, eller å få noe gratis. Alle lag i regionen hadde nå like muligheter til å lykkes, men det var akkurat denne klubben som reiste seg og vant når det gjaldt som aller, aller mest.

Det hadde vært tungt og vanskelig, og i virkeligheten var det bare et knippe mennesker som kan dele æren for å få stablet den gamle storhet tilbake på bena igjen. Disse menneskene arbeidet døgnet rundt på fritiden for å forsøke å reise fotball laget igjen. Det var noen styremedlemmer, noen få tillitsvalgte, to trenere og ca 20 fotballspillere som hadde troen, drømmen og viljen. Strømsgodset hadde definitivt befunnet seg på randen av avgrunnen, og det var mindre marginer enn noensinne som tilslutt reddet klubben.

Etter dette kunne man puste litt ut, før man tok fatt på nye utfordringer. 

Tilbake i eliten - 13 år etter

I 1988 beholdt SIF plassen i 2 divisjon, som det eneste av lagene som rykket opp. Som alltid var SIF veldig gode hjemme på Marienlyst, men vant ikke en eneste bortekamp hele sesongen. Det ble som forventet en kamp for å overleve, og sesongens mål ble nådd da kontrakten for neste sesong var sikret i samme divisjon. En god prestasjon av laget som var bygget på opprykkslaget i 87. Det handlet fortsatt om miljø, samhold og innsats. I cup’en gikk det derimot fullstendig galt. Det er fortsatt et av klubbens flaueste øyeblikk da laget ble slått ut i 1. runde av Geilo, på Marienlyst. 

Etter dette takket Terje Dokken igjen for seg som trener og ble så valgt inn i styret som sportslig leder. Ny trenerduo ble da Einar Sigmundstad og Harald Ramsfjell. Sigmundstad var selvsagt et omdiskutert valg i SIF etter hans sorti noen år tidligere, men hans kunnskaper har aldri vært betvilt på Gulskogen.

I optimismen som rådet klarte klubben å hente inn solide forsterkninger som Halvor Storskogen og Odd Johnsen fra Brann, og Geir Andersen fra Mjøndalen. Storskogen var allerede en stor favoritt, mens Odd Johnsens underskrift hadde klubben jaktet på i mange år allerede. Nå tok det virkelig av i Drammen, og forventningene føk i været. Mjøndalen var en av favorittene i divisjonen, og dette var med på å øke interessen i regionen til gamle høyder. Det var to avdelinger i den gangens 2 divisjon hvor avdelingsvinnerne rykket opp, og nr 2 lagene spilte kvallik mot tredje siste i toppserien.

Hele sesongen kjempet vi om opprykk mot erkerivalen fra Nedre Eiker, pluss HamKam. I lokalderbyet mot erkerivalen i høstoppgjøret på Gamle Gress samlet det seg hele 7.845 mennesker. Nå var fotball det heteste samtaleemne igjen i hele regionen, og Strømsgodset var for alvor i ferd med å vinne tilbake hegemoniet i fylket. 

Siste serierunde på Gamle Gress gikk mot Strømmen. Seier garanterte opprykk, men vi kunne også klare oss med uavgjort dersom resultatene gikk vår vei. 6.875 tilskuere så Juro Kuvicek og Frode Johannessen score kampens mål, og etter 13 år utenfor toppserien kunne Drammen endelig juble over å ha et lag tilbake i toppen av norsk fotball. Og laget det var Strømsgodset. Klubben gjennomførte en hel sesong uten tap på Marienlyst, og hele fotball-Norge jublet med oss da opprykket var klart. 

Det var en fantastisk høstdag på Gamle Gress, men strålende sol og stor mediedekning. Arne Scheie fra Sportsrevyen intervjuet blant annet spillere, trenere og ledere, samt en rørt og lykkelig Steinar Pettersen. Dette var stort – Strømsgodset var tilbake! Byen hadde fått tilbake sin beste ambassadør og den viktigste merkevare.

Opprykket gledet alle, og kanskje aller mest den utrolig lojale Arne Gustavsen. Han spilte samtlige kamper også dette året, og han hadde vært fast i alle de 13 sesongene klubben hadde oppholdt seg i lavere divisjoner. Toppscorere i Strømsgodset i 1989 ble den nye super-spiss-duoen, Halvor Storskogen og Odd Johnsen. 

Så var det klart for toppseriespill, for første gang siden 1976. Den første sesongen i øverste divisjon var vanskelig, svært vanskelig. Klubben kjempet og slet og reddet plassen på tampen av sesongen takket være at toppserien ble utvidet med to lag. Odd Johnsen scoret det eneste målet i kampen mot Viking sent på høsten, og det var det avgjørende målet som definitivt sikret plassen. 

90-tallet

Etter dette ble begrepet Tippeligaen innført for vår øverste divisjon etter at Norsk Tipping gikk inn og kjøpte navnet for toppdivisjonen for en rekordstor sum. Tippeligaen skulle bli et begrep, selv om det tok noe tid å innarbeide det. NRK og andre medier kalte det konsekvent for Elitedivisjonen, og plutselig ble da 2. divisjon kalt for 1. divisjon og 3. divisjon ble hetende 2. divisjon og så videre. Vel, akkurat i 1990 betydde dette alt for SIF, for denne utvidelse og omlegging av seriesystemet gjorde at klubben beholdt plassen.  

Strømsgodset opprettet dette året et AS, SIF Sport AS med Jan Høsøien og Trond B. Olsen i hovedrollene. Dette AS var forut for sin tid, og skaffet til veie penger til klubben gjennom å utvikle markedsarbeidet i klubben. Denne satsingen ga penger til sportslig satsing, og lagde også en forventning om nye, bedre økonomiske tider i klubben. Det ble flere annonsører både på Marienlyst og på SIF drakta, og avtalen klubben skrev med Frende Forsikring var svært gunstig for begge parter.

Nye spillere ble hentet inn før den viktige andre sesongen i toppen, og 1991 ble utvilsomt et nytt år for historiebøkene. Et år med gråt og fortvilelse, jubel og grenseløs glede. 1991 sesongen er SIF på godt og vondt, SIF på sitt beste og verste. Berg og dalbane – både sportslig og følelsesmessig. Det er aldri kjedelig å følge denne klubben.

Den tidligere landslagstrener Tor Røste Fossen overtok Harald Ramsfjells plass i trenerduoen, og ble sidestilt med Einar Sigmundstad. Sportslig gikk det greit innledningsvis, og plutselig slo Strømsgodset til med en fotballkamp og oppvisning av de absolutt sjeldne. Strømsgodset slo Molde 7-0 i Molde! Et lag som vinner 7-0 på bortebane i Tippeligaen har definitive kvaliteter, men, dessverre, SIF laget var ujevnt, uforutsigbart og begynte å tape de viktige kampene – de mot lagene på bunnen av tabellen. Da hjelper det ikke å slå Rosenborg 3-0 på Marienlyst. Det er moro der og da, men da fasiten ble gjort opp hadde Strømsgodset for få poeng – og klubben måtte ned igjen en divisjon. Det virket veldig unødvendig, laget var godt besatt på alle plasser.  

14.500 på Marienlyst

Samtidig som seriespillet dalte i prestasjoner og tabellplasseringene falt fra helg til helg, kjempet klubben seg mot Ullevaal og cupdramatikk. Strømsgodset nedkjempet de klubbene som kom dens vei, og da semifinalene skulle trekkes ble det klart for en ren Buskerud batalje på Marienlyst. Blått mot brunt, Strømsgodset mot Mjøndalen.

Mjøndalen spilte i divisjonen under, men skulle bytte plass med SIF da sesongen var ferdig. Mjøndalen rykket opp, Strømsgodset rykket ned. Men nå var det cup, og maken til fotballfeber har Buskerud aldri opplevd. Billettene ble revet bort, og politiet begrenset kapasiteten på Gamle Gress til 14.500 tilskuere. Det er mulig det kunne vært solgt dobbelt så mange billetter.

Da kampdagen kom, viste Drammen og Marienlyst seg fra sin aller beste side, solen skinte fra en skyfri høsthimmel. Stemningen på stadion var elektrisk, her sto alt på spill. Ja, det er stort å komme til Ullevaal, men her handlet det vel så mye om ære, og om supporternes sterke engasjement. 

Odd Johnsen headet Strømsgodset til Ullevaal – med to praktfulle scoringer med hodet. Odd Johnsen senket sine gamle lagkammerater, og selv om han var populær fra før ble han umiddelbart Drammens største idol over natten. Han ble mannen som sendte SIF til sin første Ullavaal finale på 18 år. Oddemann, krølltoppen som hadde vokst opp med å kikke på sine helter på Marienlyst, hadde nå ført sitt barndoms favorittlag til cupfinale.

Cupfinalen skulle spilles mot mektige Rosenborg, og det bare en uke etter at SIF rykket ned fra Tippeligaen. Sjelden har et lag vært større favoritt i en fotballkamp enn det Rosenborg var til denne finalen. Det var også et brødre oppgjør, der Sportslig leder i SIF, Terje Dokken møtte administrerende direktør i RBK, Arne Dokken. Begge Drammensere, begge med vinnerinstinkt og solid sportsånd. Storebror Terje trakk det lengste strået.

Oddemann ble helten

Helt uventet, svært overraskende slo David Goliat på Ullevaal, og igjen var det Odd Johnsen som stjal overskriftene. Finalen var et drama, selvsagt, der Rosenborg oppskriftsmessig tok ledelsen. Men etter hvert måtte de jage en utligning etter to flotte Odd Johnsen mål. Da Trond Nordeide scoret og førte SIF opp i 3-1 trodde alle at mirakelet var et faktum. I et minutt. Da scoret trønderne og da sto det 3-2, og så ble det et sinnsykt press mot Strømsgodsets mål.

Rosenborg bombaderte Frode Olsen i SIF – buret, og de blå farger kjempet og sloss for sin knappe, knappe ledelse. Vel, det endte godt. Oddemann gråt sine modige tårer i gledesrusen direkte på TV, og ble med ett Drammens desidert største helt. Det var et eventyr, et utrolig eventyr.   

Halvard Thoresen, landslagskapteinen, utenlandsproffen – selveste Halvard Thoresen takket ja til å trene Strømsgodsets a – lag etter nedrykket og cuptriumfen i 1991. Det ble ikke noe langvarig forhold da Thoresen takket ja til nye utfordringer i Brann og Bergen etter kun seks måneder i Drammen. På det tidspunktet var SIF med i kampen om opprykk, fortsatt med i E - Cup og NM. Dette ble ikke veldig godt mottatt i klubben, og mange mente at Thoresen burde gå umiddelbart. Det gjorde han ikke, og han fullførte sin sesong i SIF med en skuffende 4 plass i serien, og null opprykk. 

Dag Vidar Kristoffersen, som i ’92 sesongen var assistent trener til Thoresen, overtok nå hovedansvaret på trenerbenken. Kristoffersen hadde en utrolig opprykks statistikk med lag i lavere divisjoner, men var selvsagt et helt ubeskrevet blad i fotball Norge på dette nivået. Det forhindret ikke Dag Vidar til å gjennomføre en helt vanvittig debutsesong med Strømsgodset.  

Sammen med Thoresen forsvant nemlig en del nøkkelspillere fra laget, og Dag Vidar måtte bygge sitt lag rundt noen rutinerte spillere og fylle på med lokale unggutter med sterke holdninger. Kenneth Karlsen, Hans Erik Ødegaard og Thomas Andre Ødegaard ble eksponentene for denne nye given. Dag Vidars ekstreme entusiasme og blø-for-drakta holdning gjorde laget vanskelig å slå, og ekle å spille mot. SIF var godt organisert, spilte enkelt og primitivt, men effektivt. 1993 ble en fantastisk sesong resultatmessig, og da høsten kom kjempet igjen klubben kriger på to fronter. Det sto igjen om opprykk, og det sto igjen om kongepokal på Ullevaal.

For å ta nedturen først, det ble tap med 0-2 for Bodø/Glimt i cupfinalen, fortjent nok. Likevel var det ikke mange som sutret veldig lenge. Det var en veldig, veldig sterk prestasjon av Strømsgodset å nå Ullevaal med det spillermateriellet klubben rådde over, og Glimt ble dette året sølvmedaljevinnere i serien – tett bak Rosenborg. SIF tapte finalen, men tapte aldri klubbens ære. Tross alt hadde SIF spilt seg helt fram til Ullevaal for annen gang på tre sesonger.

Tidenes mottakelse

Men den lille spillestallen ble utsatt for en voldsom påkjenning i disse travle høstdagene i 1993. Etter en kjempeinnsats i serien ble laget belønnet med kvalifiseringsspill for Tippeligaen. SIF skulle møte Bryne hjemme og Molde borte, og det på stadioner uten flomlys og uten undervarme. Snøen lavet ned både i Drammen og i Rosenes by. Og – som sagt, Strømsgodset hadde også en cupfinale å konsentrere seg om.

Hjemmekampen mot Bryne måtte først avlyses og omberammes, men Bryne kom til slutt til byen og reiste igjen med 0-2 i kofferten. Kampen gikk tidlig en ettermiddag i midtuka på grunn av lysforholdende, og da var det ikke mange tusen mennesker som rakk kampen. Men det viktigste var å vinne, og det gjorde SIF. 

Uken etter, og med sølvmedaljene fra Ullevaal ferskt i minne, skulle kvalifiseringen komme til sitt klimaks. Molde – SIF på Molde Stadion. Strømsgodsets fly måtte snu da det ikke kunne lande på grunn av værforholdene, og returnerte til Fornebu. Hele greia ble utsatt et døgn, og dagen etter var det både trygt og godt å lande. Strømsgodset hadde aldri tapt i Molde, og tegnet seg for en ny utrolig sterk 2-0 seier i en gjørmekamp av de sjeldne. Strømsgodset rykket opp igjen, og sendte Molde ned. En herlig revansje fra nederlaget i 1976. Nå var rollene snudd, og SIF var tilbake i Tippeligaen.

Dette førte til en spontan aksjon på Gulskogen, satt i scene av den alltid tilstedeværende og godhjertede Tore ”Mac” Nilsen. Fyrverkeri og fakler ble hentet inn, musikkorpset ble tilkalt og SIF-medlemmer og SIF-venner fra fjern og nær samlet seg fra Thoen–hjørnet og helt fram til klubblokalene på Gulskogen. Da laget ankom, intetanende i buss, ble de møtt av et fakkeltog og en hyllest med en varme en verdensmester verdig. Ingen av SIF-spillerne har noensinne glemt denne markeringen.

Klubben kunne fortsatt hylle sine helter og glede seg over store idrettsprestasjoner. Dette var en fantastisk dag i SIFs historie. Et godt år, med uventet suksess og nytt opprykk. 

Barannik til Godset

Men gleden ble kortvarig. Etter den fantastiske ’93 sesongen falt laget fullstendig sammen på nivået over i 1994. Laget hadde ikke de kvaliteter som skulle til for å møte Tippeligaen, og tapte 10 strake kamper og rykket hjelpeløst ned igjen. Trenerens innsats ble selvsagt vurdert og diskutert, men styret kom til at spiller materiellet rett og slett ikke holdt Tippeliganivå. Odd Johnsen takket for seg etter at han denne sesongen ledet sin kjære klubb som kaptein. 

Etter den forsmedelige ’94 sesongen var optimismen og gløden vanskeligere å finne på Gulskogen. Klubben fortsatte ufortrødent videre i sin nomadetilværelse, der a – laget kontinuerlig var på jakt etter en grønn flekk å trene på. Noen ganger klarte man det innenfor kommunegrensene, andre ganger utenfor. Mange ganger fant man aldri noe treningsareal overhodet. Da ble det potetåkeren eller grusen på Gulskogen. Dette var en fryktelig tid, og den varte over et par ti – år. Det var rett og slett umulige konkurransevilkår for en klubb og et lag med ambisjoner. Slik var det i Drammen den gangen, og klubben kunne gjerne føle seg både litt venneløs og urettferdig behandlet.  

På treningsfeltet manet Dag Vidar de unge spillerne fram, og takket være hans årvåkenhet klarte han å snappe opp russeren Dmitrij Barannik fra Mjølner og hentet han til Drammen. Tross Baranniks alder var han et av tidenes scoop for SIF. Han styrte SIF laget med en ro, et overblikk og en fotballforståelse som klubben kanskje aldri har sett maken til. Dimmi, som han ble kalt, var en stor fotballspiller, en av de største.

Når sesongen gikk mot slutten var det tid for stort drama, igjen. Laget kjempet og sloss, og vips var det på ny klart for kvalik for Tippeligaspill. En stor prestasjon av laget som hadde vært så sjanseløse i Tippeligasesongen året før. Sogndal var siste hinder som skilte laget fra toppdivisjonen, og etter en sterk 3-1 seier på Marienlyst holdt det i lange baner med 0-0 på Fosshaugane. Dag Vidar Kristoffersen ble første trener som hadde rykket opp til Tippeligaen to ganger med SIF. Prestasjonen er unik, for Dag Vidar Kristoffersen maktet dette uten store spillerkjøp eller romslige budsjetter. 

En urolig tid

Heistilværelsen kostet penger. Mye penger. Strømsgodsets økonomiske forutsetninger var aldri som de beste i landet, men på denne tiden begynte sponsorpengene å komme inn for alvor. SIF, ved Rune Marthinsen, hadde skapt et produkt næringslivet i regionen satte pris på, og ønsket å være med på. Filosofien var såre enkel og manet til lokal satsing og lokal forankring.

SIF måtte engasjere næringslivet i regionen, og med en forholdsvis lav inngangsbillett klarte Marthinsen etter hvert å skape et miljø og en slags entusiasme rundt den vaklende storklubben. Denne innsatsen førte til økte inntekter og muligheter til å satse. Men klubben slet med en umoderne stadion og med regelrett hårreisende treningsforhold. Sammenlignet med de store lagene i landet hadde også SIF en altfor ”liten” økonomi.

Opprykket var sikret, og selv om gleden var stor både i SIF og i Drammen var det ingen som tok av. Klubben og byen visste så altfor godt at sesongen som kom ville handle om å overleve på øverste nivå, og intet annet. Ingen hadde glemt marerittsesongen i ’94 med 10 strake tap og total ydmykelse. Og fotballen var i endring, i en rivende økonomisk utvikling. Noen steder i landet ble plutselig norske fotballspillere solgt til engelske storklubber, og Rosenborg hadde startet et eventyr med E-cupspill på Lerkendal. Pengene flommet inn til de beste, og skal man være med kan man ikke sitte på gjerdet å vente. 

Strømsgodset gikk inn i en ny urolig tid. De tillitsvalgte var delt i forskjellige fraksjoner, hvor klubbfølelsen ble dratt i alle slags retninger. Fotballentusiastene ønsket mer handlingsrom, mer spillerom – og utfordringene vokste i takt med forventningene.

Den siste epoke i klubbens første 100 år ble også preget av opp- og nedturer, økonomiske vanskeligheter og enorme kontraster. Fotballen hadde tatt steget til å bli en ren kommersiell virksomhet, og internasjonalt var fotball blitt en gigantisk industri. SIF hadde etter evne forsøkt å henge med og forsvare klubbens og byens farger på en positiv og offensiv måte. Men, satsingen satte spor, og ingenting kom lett disse siste årene. Opp mot 100 års jubileet hadde klubben stått i konkret fare for å bli slått konkurs ved to anledninger. 

Måtte låne Nedre Eiker stadion

På midten av 90 tallet hadde Strømsgodset fortsatt mistrøstige treningsforhold, og Marienlyst Stadion var også i ferd med å forfalle. Strømsgodset har alltid hatt et nært og kjært forhold til Marienlyst, men den ærverdige stadion var både for umoderne og upraktisk for et publikum som stadig ble mer kravstort både resultatmessig og i henhold til fasiliteter. 

Noe måtte gjøres, og da Norges Fotballforbund krevde endringer og utbedringer for å godkjenne arenaen for spill i Tippeligaen, ble det endelig planlagt en utvikling på Gamle Gress. Det er Drammen kommune som eier anlegget, og det er således Drammen kommunes ansvar å legge forholdene til rette for idrettsaktivitet.

Gressmatten ble gravd opp og det ble lagt undervarme med ny drenering og nytt vanningsanlegg. Det ble også bygget ny tribune bak det ene målet, i tillegg til at det ble montert flomlys i henhold til NFFs krav. Dette førte til at SIF måtte spille sine hjemmekamper på Nedre Eiker Stadion i første halvdel av sesongen, og Strømsgodset utvidet nomadetilværelsen til det nærmest absurde. Nå hadde SIF verken gode treningsforhold eller en kamparena i sin egen kommune!

Men Marienlyst fikk en flott gressmatte og i august kunne SIF vende hjem, og etter hvert også spille kveldskamper i flomlys. Dette er noe Drammens publikummet virkelig har satt pris på.

Året var 1996, og det var mye positivt på gang. Jostein Flo ble hentet til Strømsgodset før denne sesongen, og hvilket lykkelig partnerskap det skulle vise seg å bli. Mange var skeptiske til den skadeforfulgte landslagsspilleren, men dette var en genistrek, intet mindre. Jostein Flo er et av tidenes beste kjøp, ikke bare i SIF, men i norsk fotball. Jostein Flo er blitt en av de største legendene i de mørkeblå farger. Jostein Flo er et begrep i norsk fotball og Strømsgodset er heldig som kan knytte hans navn til sin klubb, til sin historie.

Sportslige slet SIF gjennom hele ’96-sesongen, mye på grunn av Flo’s lange skadeavbrekk, og ikke minst på grunn av en svært vanskelig keepersituasjon. SIF fikk skadet hele fem keepere dette året, noe som resulterte i et forbruk av sisteskanser ingen klubber har sett maken til. Hele seks(!) keepere ble benyttet i løpet av Tippeligasesongen, noe som definitivt må være norsk rekord. SIF kjempet mot nedrykk, og keepersituasjonen var selvsagt svært ugunstig. Det gikk som vanlig mot det forventede drama i serieavslutningen på høsten.

I den nest siste serierunden denne sesongen, som gikk på Marienlyst, var Moss motstander. Moss var definitivt med i nedrykksstriden sammen med Strømsgodset. Dette var kampen ingen kunne tape. Det ble en jevnt og tett. Kampen har gått inn i historiebøkene fordi dommer Per Arne Larsgaard fra Sandefjord annulerte hele tre SIF scoringer. Alle på grunn av svært tvilsomme tolkninger av offside. Den siste ”scoringen” endte i et voldsomt rabalder, men tross utrolige scener med en bedende Krister Isaksen på kne med follede hender foran dommeren hjalp det ikke. Larsgaard sto på sitt, og Moss vant 1-0 på Marienlyst. Men dramaet hadde en akt til, og den skulle utspilles i Kristiansand.

Underet i Kristiansand

Med tidligere serieavslutninger friskt i minne vet alle med SIF sympatier at ingenting er avgjort før det er avgjort. Likevel, utgangspunktet før siste serierunde var nesten umulig. Strømsgodset måtte vinne med 4 mål mot Start, Moss måtte ikke vinne mot Kongsvinger på Melløs, – og Vålerenga måtte tape for Stabæk på Ullevaal. Det så umulig ut, og etter 1 omgang var alt blitt enda mye verre. For Moss ledet 2-0 og Kongsvinger hadde til og med bommet på straffe. På Ullevaal gikk også alt i mot Strømsgodset, for hjemmelaget ledet 2-1 da halve kampen var spilt. SIF ledet med et mål, og ingenting tydet på at SIF skulle fornye kontrakten.

De siste 20 minuttene er fotballhistorie, en fotballhistorie som selvsagt best huskes i Drammen. For Moss surret bort sin ledelse, og plutselig stokket alt seg for Vålerenga på Ullevaal. Strømsgodset ledet, men ikke nok. Da sesongen var på overtid, bokstavelig talt, ble det klart at Strømsgodset trengte ett eneste mål til for å berge plassen.

5-2 var stillingen, og langt på overtid bommet SIF på en stor sjanse alene med landslagskeeper, og ex SIF’er, Frode Olsen, og håpet svant. Men, det skulle være en sjanse til i matchen, og den falt til Krister Isaksen. Tiden sto stille i Kristiansand og i Drammen da Krister banket læret i nettmaskene.

Underet hadde skjedd igjen. Igjen var det Strømsgodset som leverte varene. Igjen var det Strømsgodset som kunne heve glassene og juble helt til slutt. Start, Moss og Vålerenga måtte ta den tunge veien ned en divisjon, mens SIF holdt seg på flere scorede mål – men lik mål differanse! Aldri har en 11’te plass i Tippeligaen blitt feiret slik – det var vanvittige scener da laget ankom Drammen sent søndag 24. oktober 1996. 

Første medalje siden 1972

Så klikket plutselig alt i gir. 1997 skulle bli klubbens beste sesong siden 1972! Plutselig var Strømsgodset tilbake i toppen av norsk fotball. Trener Dag Vidar Kristoffersen hadde hentet inn spillerne Lasse Olsen – lynrask ving fra Gjelleråsen og Rune Hagen - driblesterk ving fra Veme.

I tillegg kom talentfulle Sander Solberg fra Østfold. Dette, mikset med en fantastisk Dimitrij Barannik og en skadefri Jostein Flo, førte SIF opp og fram i klubbens beste sesong på 25 år. Det endte i glede og med svært overraskende bronsemedaljer i Tippeligaen etter knallsterk 3-1 seier over Viking på Stavanger Stadion i siste serierunde. Strømsgodset var plutselig på alles lepper. Strømsgodset spilte fantastisk fotball, scoret mål for moro skyld og var lekne, uforutsigbare og svært underholdende. Publikum strømmet tilbake til Marienlyst, og i hjemmekampen mot Rosenborg var over 11.000 tilskuere stuet sammen til toppoppgjør. Strømsgodset vant bronse, og var dermed også klar for kvalifisering til Europacup igjen. 

Men i jubelsesongen spilte SIF en dårlig fotballkamp. Dessverre for alle gikk den på Ullevaal – i Cupfinalen mot Vålerenga. Strømsgodset tapte 2-4, og er en av de verste nedturer klubben og klubbens supportere har opplevd. Vålerenga var gode, bevares, men de hadde hele sesongen spilt i divisjonen under SIF og burde vært slått på Ullevaal. 

Men om kampen ble et antiklimaks på en fantastisk sesong, var rammen rundt cupfinalen noe det prates om ennå – 10 år etter. Det var partytelt (SIF-BORGEN) på Bragernes Torg, det var rockekonserter på Union Scene, og det var tidenes arrangement i Drammenshallen. Strømsgodset leide hele hallen og serverte cupfinalefrokost til 2250 mennesker kl 0800 på finalesøndagen. Her ble alle bespist, det var konserter med C-Laget og Jonas Fjeld, det var taler, paroler og vaiende flagg i vakre blå farger. Deretter transporterte klubben publikum i 65 blå busser i en herlig kolonne tur-retur Oslo. Det var helt fantastisk. Drammen vant festen, men Strømsgodset tapte finalen.

Store penger inn i fotballen

Denne høsten var også startskuddet for virkelig store penger inn i norsk fotball og i Strømsgodset. Landslaget var på vei mot et nytt VM, Rosenborg spilte i Champions Leauge og norske spillere var plutselig en salgsvare i Europa. Forbundet klarte å selge TV rettighetene for et langt høyere beløp enn tidligere. Dette førte også til at grupper utenfor fotballen ønsket å investere i fotballklubber, dels med hjertet og dels med hodet. Dermed ble ASA–selskaper opprettet i mange klubber.

Cato Leine i Strømsgodset sto i spissen for en formidabel pengestrøm inn i sin kjære klubb. Cato Leine, sønn av tidligere SIF leder Kjell Leine, klarte å selge inn klubben i miljøer som hadde midler og muligheter til å satse penger på fotball, og satse på SIF. Det så utrolig lyst ut for Strømsgodset. Tross det forsmedelige tapet for Vålerenga i Cupfinalen skulle klubben spille E – Cup, og ambisjonene vokste i klubben.

Strømsgodset, i likhet med mange andre norske fotballklubber, var ikke moden for en slik rivende utvikling. Klubben ansatte sin aller første daglige leder i Jan Reidar Bergwitz Larsen. På SIF Huset arbeidet Rune Marthinsen fortsatt med sponsorer og markedsføring og Eva Brurberg var sekretær. Men administrasjonen var altfor liten for den bedriften Strømsgodset nå plutselig skulle bli. Dessuten var det store utfordringer for organisasjonen og organiseringen av ansvar. SIF var blitt en bedrift, en bedrift det ble stadig vanskeligere å styre. 

På den ene siden satt Hovedstyret med formelt hovedansvar for hele foreningens drift, i tillegg til fotballens økonomi og sportlige aktiviteter. Samtidig var det et ASA styre som forvaltet spillerrettighetene og kjøpte og solgte spillere. Hovedstyret satt med lønnsforpliktelsene og rettigheten til å spille i Tippeligaen. Daglig leder rapporterte til fotballstyret, mens reelle avgjørelser ble tatt i ASA. Det ble uklare linjer, umulig å søke full kontroll.

Det er viktig å påpeke at det ikke var SIFs ide å styre på denne måten, det var dette regelverket Norges Fotballforbund påla klubbene å styre etter. Utviklingen i klubbene kom også for fort på forbundet. Strømsgodset skulle forvalte mye nytt i tillegg til de friske pengene som ble kanalisert inn i klubben. Styrene og den dagelige ledelse manglet nok oversikt, og koordineringen mellom de forskjellige aktørene var vanskelig i praksis. En ambisiøs trener presset også hele tiden på for å styrke det sportslige apparat og spillerstallen. Klubben manglet både ryggrad og kompetanse til å stoppe dette. 

13 nye spillere

Det endte opp med at SIF styrket spillerstallen betydelig foran 1998 sesongen. SIF hadde tatt bronse i Tippeligaen i 97. Nå skulle laget forbedres – og pengene var tilgjengelig og ambisjonene var store! Hele 13 nye spillere ble hentet inn og støtteapparatet ble betydelig bygget ut. Forventningene blant supportere, samarbeidspartnere og nye investorer smalt i været. SIF var i støtet, og SIF satset! Alt var såre vel, helt til de sportslige resultatene ble langt dårligere enn forventet.

Fasiten er kjent for alle. Det ble altfor mange fotballspillere til altfor høye kostnader. Forutsetningene – nemlig å få solgt en spiller eller to – forsvant da den meget omtalte ”Bosman – dommen” forelå. Denne dommen revolusjonerte overgangsreglementet i fotballen, ikke bare i Norge men i hele Europa. Kort fortalt kunne ikke lenger klubber motta overgangssummer for spillere etter at deres kontrakter var utløpt, og forventede inntekter for enorme summer forsvant med et pennestrøk.

Laget presterte samtidig langt under forventningene og pengene rant enda fortere ut enn de hadde kommet inn. Klubben hadde nå en alt for stor spillerstall. Spillere kom til i hopetall, men ingen forsvant ut. Dermed var det over 30 godt betalte fotballspillere i stallen, og det var svært kostnadsdrivende. Det var også et paradoks, og rett og slett en fallitterklæring, at klubben som ett år tidligere kjempet om gull i Tippeliga og Cup, nå etter å ha svidd av ti talls millioner av kroner på spillerkjøp og spillerlønninger, kjempet en febrilsk kamp for å overleve i Tippeligaen. 

Midt i elendigheten i seriespillet reiste Strømsgodset til Birmingham i 1 runde i Europa Cup’en, for å møte Aston Villa. SIF spilte utvilsomt årets beste kamp og ledet lenge 2-0 på den engelske serielederen etter mål av Christer George og Anders Michelsen. Det raknet til slutt, og SIF reiste hjem med 2-3 i kofferten. Uansett var dette en oppsiktsvekkende god prestasjon. Prestasjonen ble likevel satt fullstendig i skyggen da trener Dag Vidar Kristoffersen ble fristilt fra sin stilling som hovedtrener for klubben. Klønete timing, selvsagt, men beslutningen var gjennomdrøftet og enstemmig i styrende organer.

Dag Vidar måtte gå

Styret valgte å avslutte samarbeidet med Dag Vidar Kristoffersen, mannen som hadde ansvaret for den sportslige satsingen. Dag Vidar hadde utført nesten mirakler med tynne staller og urutinerte unggutter i sine år som SIF trener. Nå hadde pendelen snudd.

Stallen var bred, rutinert og besto av Dag Vidars egne valgte spillere. Men resultatene var svært skuffende, klubben var truet av nedrykk og tilliten mellom styre og trener var nå ikke lenger til stede. Alle i SIF deler selvsagt dette ansvaret, men noe måtte gjøres for å redde plassen i Tippeligaen. Styret bestemte at Dag Vidar måtte gå. Rett eller feil vil man aldri få svar på, men SIF reddet til slutt plassen etter en svært sterk seier med 3-1 mot Molde i Molde, under stand in trener Jens Martin Støtens ledelse. 

Det er diskutert mange ganger, og mange steder, disse begivenhetsrike høstdagene i 1998. Dag Vidars innsats i SIF er bemerkelsesverdig sterk, ingen betviler det. Dag Vidar tok laget to ganger til Tippeligaen, to ganger til Cupfinale på Ullevaal og ikke minst førte han laget til bronsemedaljer i vår øverste serie. Ja, i 1997 ble han kåret til Årets Trener i Norge. Alle disse resultater oppnådde Dag Vidar og SIF med ganske små ressurser, i vanskelige kår og med elendige treningsforhold.

Dag Vidar Kristoffersen er en av SIFs mest suksessrike trenere – gjennom tidene. Men like sikkert er det at han var sportslig ansvarlig da pengene flommet inn i klubben, og resultatene førte klubben til kanten av stupet – både sportslig og økonomisk. 

Etter mange runder ble Jens Martin Støten utpekt som Dag Vidars etterfølger, og 1999 sesongen ble en ny lidelse for alle som er glade i Strømsgodset. En ny kamp for å overleve, en ny kamp for tilværelsen. Klubben hadde påtatt seg enorme lønnskostnader etter den fantastiske 97 sesongen, og når resultatene uteble ble dette en tyngre og tyngre bør å bære. Det var ikke rom for forsterkninger, det var kun rom for besparelser og kutt. Likevel rådde Støten over en bred og god stall, men laget presterte ikke. 

Voksne menn gråt

Sesongen endte i fallitt, men selvsagt ikke uten det sedvanlige drama som følger klubben nesten hver eneste høst. Denne gangen endte det i fortvilelse og bunnløs sorg. Strømsgodset spilte kvalifisering mot Start for Tippeligastatusen i 2000. Det ble 2-2 i Kristiansand, og hjemme på Marienlyst den siste oktoberdag i det forrige årtusen skulle det hele avgjøres. Strømsgodset var best, klart best.

I følge nøytrale VG vant SIF sjansestatistikken med 15-1. Det var spill mot et mål, men SIF hadde beholdt plassen med 0-0. 0-0 hadde vært et helt fantastisk resultat denne søndagskvelden i flomlys på Gamle Gress. Etter 92 minutter med enveiskjøring tente GodsetUnionen sine stjerneskudd og stemningen var elektrisk. Men, det er aldri over før det er over, og plutselig lå ballen i SIF målet. Som et lyn fra en skyfri himmel. 0-1. Stjerneskuddene sloknet, stemningen ble forvandlet fra intens glede og lettelse til bunnløs fortvilelse i løpet av ett eneste sekund.

Kampen var tapt. Urettferdig, ufortjent, ja vel. Men, det hjalp ikke. Det var over. Igjen. Folk strømmet ut av portene i stillhet. Mange satt igjen på tribunene i mange, mange minutter. Voksne menn satt i apati på fortauskantene og kikket mistrøstig ned i asfalten, andre gråt åpenlyst. Det var en fryktelig dag for Strømsgodset, en fryktelig dag for Drammen. 

Mange i SIF trodde at nå ville likegyldigheten spre seg – at nå skulle all sympati for laget være borte. Etter enda et nedrykk, etter enda et forsmedelig nederlag. Men det motsatte skjedde. Strømsgodset fikk en bølge av sympati i hele regionen, alle hadde jo sett at dette ikke var fortjent. Sjelden har en fotballkamp fått et mer urettferdig resultat! 

Etter nedrykket måtte klubben innstille seg på en ny hverdag, med nye utfordringer både økonomisk og sportslig. Daglig leder Ole Arvesen var allerede forsvunnet tilbake til Østfold, og klubbens egen Rune Marthinsen ble bedt om å overta daglig leder rollen. Det var en ganske utakknemmelig oppgave, for styret og spillergruppe hadde ikke lenger tillit til sittende trener. Jens Martin Støten ble da løst fra sin stilling. Arne Dokken ble egentlig kontaktet for å bli sportslig leder, men da Støten gikk sa Arne ja til å trene a – laget. Penger fantes ikke lenger, klubben slet med voldsomme utgifter mens inntektene fra Tippeligaen bare var et bittert minne.

2000-tallet

Den gamle SIF helt Arne Dokken sa ja til å trene laget for nesten ingen lønn i det hele tatt – kun opprykksbonus. Det Arne Dokken gjorde for Strømsgodset dette året var bemerkelsesverdig, og få utenfor klubben var klar over at Dokken trente laget nærmest på dugnad. Arne Dokken gjorde en utrolig innsats, både med hodet og hjerte. Og han leverte!

År 2000 ble nøyaktig så fantastisk som 1999 var trist. Klubben gikk fra seier til seier på banen, og midtveis i året solgte SIF Christer George til Rosenborg for 6 millioner kroner. Denne summen ville økes til 11 millioner etter antall kamper George ville spille for RBK. SIF var reddet, men pengene gikk stort sett med til å slette gammel gjeld, for fortsatt betalte klubben på ”gammel moro”. Tidligere trenere og spillere mottok fortsatt lønn fra klubben, og selv om spillerlønninger hele tiden ble forhandlet ned og bort var utgiftene fortsatt for store. For en gangs skyld ble det ikke noe drama på høsten. Dokkens gutter rykket opp tre serierunder før slutt – og igjen kunne man skimte antydning til lys i tunellen. 

Opprykket ble feiret, og klubben visste hva som skulle til for å klore seg fast på øverste nivå. Utfordringen var å skaffe penger til veie for å styrke laget tilstrekkelig til å nå sportslige mål. Det gikk ikke. SIF maktet aldri å få inn nok penger til å hente de to-tre klassespillere laget trengte for å holde seg i Tippeligaen.

Investorene i fotball hadde forsvunnet like fort som de kom, og i SIF fantes det ikke penger nok til å ta det viktige siste steget. Med de økonomiske problemene klubben etter hvert hadde lagt bak seg var ingen villige til å satse mer enn det var sikkerhet for. Næringslivet støttet opp, men det var ikke nok. 10 uavgjorte kamper klarte SIF i Tippeligaen, og hadde bare en av dem endt med seier, ja da hadde SIF klart seg. Men, med minst mulig margin rykket laget igjen ned. Sparte SIF seg til nedrykk? Ingen kan besvare dette, det vil forbli gjetninger og antagelser. Klubben kunne brukt mer penger men likevel tapt. Hvor hadde det i så fall ført hen? 

Resultatet av nedrykket var en begynnende apati og likegyldighet. Men, det var fortsatt både spillermateriell og økonomi til å satse for et nytt opprykk. Og klubben gjorde det. Men, denne gangen – i 2002 sesongen – mislyktes det. Et par nøkkelkamper på Marienlyst, mot lag som rykket ned fra divisjonen, ble tapt. Det ble lagets bane.

Flo takket av

Sesongen ble en gedigen nedtur, men avslutningen var fantastisk da en av landets største fotball personligheter og en av SIFs største profiler gjennom alle tider ble hedret.

Jostein Flo scoret 120 mål og spilte 191 kamper for Strømsgodset. Han er den eneste SIF spiller som har deltatt i et VM i fotball. For alle med blå følelser var det Jostein Flo’s innhopp som snudde den legendariske kampen mot Brasil i Marseille, da Norge til slutt vant 2-1 over de regjerende verdensmestere. Festen til Josteins ære ble holdt på First Hotell i Drammen, og ble en gedigen markering av den store idrettsmannen. Tidligere lagkamerater, trenere og managere fra inn og utland, kjendiser og celebriteter hyllet den abdiserende konge av Marienlyst med en verdig markering. 

Jostein Flo ga seg som spiller, men ga seg ikke i Strømsgodset. Han gikk inn i en rolle som markedsmedarbeider og startet en ny karriere, nå i administrasjonen. Sportslig skulle nedturen ikke bare fortsette, den skulle eskalere. Etter den skuffende sesongen i 1 divisjon ønsket Arne Dokken og SIF nye roller. Dokken ble hentet inn til klubben som sportslig leder, men hadde brukt all tid og ressurser på å være trener. Nå ble Dokken sjef på sport, og han var med og hentet Vidar Davidsen inn til klubben som ny trener. Samtidig sto den nye Hovedtribunen klar på Marienlyst, med flotte VIP fasiliteter til 120 personer. Igjen hadde Drammen Kommune unngått SIFs klare innvendinger og bygget for lite og for trangt, men uansett var dette et veldig løft for by og klubb. 

Vidar Davidsens navn og rykte hadde en voldsom effekt på sponsormarkedet og publikumstilstrømningen. Folk fikk troen på SIF tilbake igjen. I samtlige aviser i landet var SIF tippet til opprykk, optimismen og forventningene var skyhøye. Nettopp det gjorde nedturen til den verste i historien. Strømsgodset, opprykksfavoritten, lå sist i serien, uten en eneste seier etter 8 spilte serierunder. Dette var sjokkerende svakt. Selv om laget tilsynelatende var godt bemannet på samtlige plasser ble savnet av lederen, toppscoreren og profilen Jostein Flo mer dramatisk enn noen hadde forutsett. 

SIF nær avgrunnen

Året var 2003, og i etterkant av de hårreisende resultatene kom den økonomiske blåmandag i trynet på SIF ledelsen som en klubbe. Det skulle ikke være mulig for et lag som alle trodde skulle rykke opp plutselig å ligge sist. De nye VIP lokalene, som alle skrøt av og som klubben hadde lagt så mye tid og penger i, sto nærmest tomme. Markedsinntektene stupte, publikumsfremmøte likeså. En vanskelig økonomi var blitt umulig. Strømsgodset var plutselig nærmere avgrunnen enn noensinne. 

Det ble en dramatisk høst. Det var en grusom tid. Klubben slet mer enn noen sinne med å finne penger til lønninger og den voksende regningsbunken. Det måtte kuttes, kostnadene måtte ned. Sportslig leder Arne Dokken sluttet da han fikk tilbud om trenerjobb i Sandefjord, og den dyktige markedssjef Espen Andersen sluttet for å starte egen bedrift. Det ble en tøff tid for styret og restene av administrasjonen. 

Takket være klubbens trofaste samarbeidspartnere, lån, og tilskudd fra noen fantastiske enkeltpersoner, samt knallhard innsats av administrasjon og ledelse kom SIF igjennom. Så vidt.

Strømsgodset hadde vært ute i uføre tidligere, men aldri så dypt som nå. Enkeltpersoner, og spesielt Æresmedlem Ole K. Karlsen hadde gang på gang stilt opp og hjulpet klubben når kassa var tom, og han stilte velvillig opp nok en gang. I tillegg hentet klubben støtte og gaver fra fjern og nær, både store og små bidrag hjalp til. Ivar Strømsjordet fra advokatfirmaet Svensson Nøkkelby stilte seg til rådighet, og la en uvurderlig innsats for dagen. Den utflyttede drammenser og Drafn entusiast Jørgen Grønneberg donerte store midler til SIF, men uttrykte så treffende etter redningsaksjonen var avsluttet: ”SIF er ikke reddet, gjelden har fått nye navn…” 

Dag Vidar tilbake igjen

Etter denne vanskelige og svært krevende perioden gjorde SIF det noe bedre sportslig i 2004 sesongen. Rune Marthinsen ga seg som daglig leder, og gikk tilbake til stillingen som markedssjef. Etter noen måneder med forskjellige løsninger sa Jostein Flo omsider ja til stillingen som daglig leder etter et formidabelt press fra styret. Sesongen endte med en ny sportslig skuffelse, og Davidsen fikk naturlig nok ikke fornyet kontrakt med klubben.

Etter Dokkens avgang ble Dag Vidar Kristoffersen hentet tilbake til klubben igjen, nå som sportslig leder. Det fantes ingen penger å utvikle denne stillingen og dermed ble Dag Vidars nye tilknytning til Strømsgodset en kortvarig affære.

Men Kristoffersen ansatte Anders Jacobsen som ny trener, og det var en god beslutning. Anders ble trener for et lag uten spesielle profiler, og uten økonomi til å hevde seg i divisjonen. Likevel ble resultatene noe bedre enn hva den mer meritterte forgjengeren hans maktet med langt sterkere spillerstall. Nå fantes det absolutt ingen midler, og heller ingen muligheter til å hente en eneste reell forsterkning.

Dette førte til at SIFs aller verste fiende snek seg innpå: Likegyldighet. Publikum i Drammen vil se SIF vinne, og det ble svært fort uinteressant for de store mengder å følge et lag år etter år rundt midten av tabellen i Adeccoligaen. Kun inntekter fra lojale samarbeidspartnere og sponsorer holdt liv i klubben, men inntektene var ikke i nærheten av å være høye nok. 

Fortsatt hadde SIF noe i nærheten av landets verste treningsforhold, sommer som vinter. Tilskuerantallet snek seg under 1000 ved flere anledninger, og tross Anders Jacobsens innsats var Strømsgodset forvandlet til en grå mus i fotball Norge. Jacobsen, med kun rester av et fotballlag, ble nr 8 i Adeccoligaen med SIF, men nå var alle kasser tømt, alle muligheter stengt, alle redningsveier borte. Strømsgodset var i realiteten konkurs. Igjen.

SIF ble kjøpt opp

Strømsgodset hadde nå et underskudd på drift på under ett år på nærmere 4 millioner kroner. Styremedlemmer, administrasjon og gode venner av klubben hadde kausjonert og betalt ut penger av egen lomme for å redde stumpene. Personer i styrer og stell, og som ikke ønsker offentlighet hadde betalt og betalt, lånt ut og aldri fått tilbake.

Nå var det ingen penger igjen å låne, nå var det ingen igjen å spørre, ingen igjen å be. Nå var krisen et faktum. Det ble jobbet natt og dag, det var et forferdelig tungt ansvar som hvilte på både tillitsvalgte og ansatte. Ingen tok lett på dette, alle steiner ble snudd, alle muligheter vurdert. Det fantes bare en løsning. Det fantes bare en redning.   

På dette tidspunkt kom en gjeng godt bemidlede unge drammensere inn på banen, og de reddet klubben. Og klubben ble ikke bare reddet, den ble fullstendig revitalisert. Investorene dannet et eget selskap som het Drammenspatriotene AS, og nettopp by patrioter er det disse herrene er. De gikk inn i klubben etter en del forhandlinger frem og tilbake, og tok over styringen. Dette gjorde de først og fremst med hjertet, for Drammen by. Tanken bak var enkel, men genial: Den beste profilering av byen er et Strømsgodset i Tippeligaen. Høsten 2005 var overtagelsen et faktum, og nå startet en opptur som fortsatte helt inn i jubileumsåret.

Jostein Flo trakk seg som daglig leder, og ble ny sportssjef. Han ansatte ny trener, den fargerike og dyktige Dag–Eilev Fagermo. Sammen utgjorde disse en fantastisk duo, med det rette kontaktnettet, den rette teften etter nøye avklarte retningslinjer. Klubben hadde nå en økonomisk ryggrad og handlefrihet den aldri tidligere hadde hatt, men jobben var ikke gjort med penger alene.

Tilbake til eliten

De overnevnte personer visste nøyaktig hva de ville, og nøyaktig hva som skulle til. Investorene valgte å satse sine penger på produktet, det vil si spillere og laget – og de satset 100% riktig.  Ved utgangen av 2005 ble Ronny Deila og Bjørn Petter Ingebretsen hentet til Godset - to personer som senere skulle få enorm innflytelse på de sportslige fremgangene.

Hele 17 nye ansikter kom til i løpet av 2006 sesongen. Og sesongen ble en parademarsj, en jubelsesong uten sidestykke. Strømsgodset gikk igjen fra seier til seier, publikum vendte tilbake til Marienlyst og de elsket det de så. For SIF vant, og SIF spilte underholdende, attraktiv angrepsfotball. Hele regionen var med, og opprykket var sikret flere runder før slutt. Det endte med seriemesterskap i Adeccoligaen. Laget hadde gitt Strømsgodset den beste jubileumsgave klubben kunne få: Flaggskipet – A-laget – var tilbake i Tippeligaen, i Norgeseliten! 

Fotball er økonomisk risiko. Alt avhenger til syvende og sist av sportslige forventninger og resultater. Når forventningene eller resultatene uteblir - forsvinner interessen og oppslutningen rundt laget. Dette er et universalt faktum. Derfor bestreber klubber seg til det ytterste for å få til det best mulige sportlige produkt. Kun med sportslig suksess kan inntektene optimaliseres. Strømsgodset har forsøkt å balansere mellom det å satse sportslig med å sikre en sunn økonomi. Dette er i utgangspunktet en selvmotsigelse. Dersom man ikke satser vil ingen forvente noen resultater, og uten forventninger ingen interesse. Dersom man satser over evne og mislykkes har man tapt. 

Da er det tungt å sitte med ansvar. Med det fokus det etter hvert har blitt på styremedlemmer og tillitsvalgte i Strømsgodset er det viktig å fremheve all den gode innsats som er lagt ned. Selvsagt er det begått feil og selvsagt kunne noe vært gjort annerledes. Men, det er helt avgjørende å få frem at det engasjementet og den innsats som ærlige, velmenende og patriotiske mennesker har stått for – for SIF – er helt eksepsjonell. Tillitsvalgte i SIF har brukt så mye tid, så mye krefter, så mye ressurser, ja selv egne penger, for å få til det hele byen har ønsket seg mest av alt – nemlig et Strømsgodset i Tippeligaen.

Fotballfeber i Drammen – igjen!

Etter opprykket i 2006 var Strømsgodset omsider tilbake i toppserien – og det i jubileumsåret. En stolt klubb rundet 100 år og det ble markert med brask og bram i byen. Fotballfeberen var tilbake! Det var over 8000 tilskuere innenfor portene på Marienlyst i serieåpningen mot Odd, og det tok helt av da Mattias Andersson og Peter Kovacs sikret 2-1 seier.

Strømsgodset svingte i prestasjonene gjennom sesongen, men interessen holdt seg oppe. Vi hadde et snitt på over 7000 tilskuere og det var helt åpenbart at folk var sulteforet på Tippeligaen igjen.

Dag-Eilev Fagermo hadde hentet inn rutinerte, profilerte og meritterte spillere som Øyvind Leonhardsen, Espen Johnsen, André Bergdølmo, Stian Ohr og Alexander Aas til klubben. Disse bidro med nødvendig erfaring. I tillegg hadde som kjent Ronny Deila kommet til klubben fra Viking året før. Dette skulle imidlertid bli hans siste sesong som spiller på toppnivå.

Godset kjempet en kamp mot tilværelsen hele sesongen, men plassen ble sikret i slutten av desember – mot Start hjemme på Marienlyst. Og naturligvis på mest dramatiske vis. Start tok sjokkledelsen 2-0 i 1 omgang, men etter pause snudde alt på hodet. Vi kom tilbake to ganger, og på overtid ble André Bergdølmo matchvinner på straffespark. Iskald Bergdølmo satte ballen i taket av nettet, og Gamle gress gikk fra hengslene. Rett og slett et herlig øyeblikk! 

Deila overtok ansvaret

Etter sesongen valgte Dag-Eilev Fagermo å reise til Odd. Han var ønsket som ny hovedtrener i sitt hjemfylke, og fristelsen ble dermed for stor. Fagermos assistent Ronny Deila overtok jobben i Drammen. Midtstopperen hadde ingen erfaring som hovedtrener på dette nivået, men gikk uredd til verks. Han la dessuten opp som spiller med umiddelbar virkning. Ronny fikk med seg Bjørn Petter Ingebretsen som assistent, og denne duoen ble særdeles viktig for det som skulle skje de neste årene.

Dette ble starten på den andre storhetsperioden i Strømsgodsets stolte historie.

Men pila pekte ikke rett til værs. Langt der i fra. Slik fungerer ikke fotballen. Her måtte det bygges, nærmest fra bunnen av. I 2008 hentet vi riktignok inn noen profiler som Inge André Olsen og David Nielsen på leieavtaler. Samtidig var Espen Johnsen og André Bergdølmo på utgående kontrakter.

Da 2008-sesongen var over forsvant alle disse ut døra. Grunnet finanskrisen måtte investorene stramme skruen og store kostnader ble kuttet. Ronny Deila fikk beskjed om å satse på spillere som var billigere i drift. Unge spillere. Sultne spillere. Og den jobben hadde han allerede startet sammen med BP Ingebretsen og sportssjef Jostein Flo.

Vi klarte oss greit i 2008, og det var flere minneverdige enkeltkamper. Blant annet 3-2 seieren hjemme mot Rosenborg, etter to scoringer av David Nielsen. Vi ledet faktisk 3-0 før trønderne satte inn to trøstemål.

Reddet av seriesystemet

Men det er soleklart at omleggingen av seriesystemet ble redningen for Strømsgodset dette året. Tippeligaen skulle utvides fra 14 til 16 lag, og derfor rykket bare ett lag ned. Ronny kunne gi unge spillere spilletid dette året uten å være altfor engstelig for konsekvensene, og det fikk vi virkelig betalt for de påfølgende sesongene

Fredrik Winsnes, som kom inn fra Aalborg sommeren 2008, ble en viktig mann på banen i denne perioden. Fredrik hadde rikelig med erfaring fra Rosenborg, Hammarby og Aalborg – og ble på mange måter en ledestjerne ute på banen for et stadig yngre SIF-lag. Det samme gjaldt en annen trønder – nemlig Øyvind Storflor. Han ble hentet fra nettopp Rosenborg foran 2009-sesongen, en signering som står igjen som en av historiens beste i Strømsgodset.

Vi hadde også den sympatiske svenske venstrebacken Joel Riddez. En flott type som bidro på og utenfor banen i en periode der klubben bygget for fremtiden. Inn kom den spennende unge spissen Marcus Pedersen fra Ham-Kam. Han spilte seg inn i hjertene til Godset-fansen på direkten, med to scoringer i hjemmedebuten mot Start. Da var standarden satt!

Strømsgodset kjempet også dette året med ryggen mot veggen på nedre tabellhalvdel. Men det var hele tiden fremgang. Noen runder før slutt sikret vi plassen mot Viking. En ellevill volley i krysset fra Marcus Pedersen ga nok et spesielt Marienlyst-øyeblikk. Det er et av de målene som folk snakker om i flere år – i alle fall de som var på Gamle gress denne kalde høstkvelden.

Vi tok syv poeng mer i 2009 enn i 2008, og sånn var det Strømsgodset under Ronny Deila i denne perioden. Vi ble hele tiden litt bedre.

I 2010 var det aldri snakk om noe nedrykkstrussel. Godset var blitt et lag som tok steget opp på øvre halvdel. Vi utviklet oss. Deila snakket om prosess fremfor resultat. Og da ble resultatene til slutt ganske gode. Omgivelsene begynte virkelig å få tilliten til hva man drev med i Strømsgodset. Satsing på unge spillere. Offensiv og angrepsvillig fotball. En uredd trener. Og etter hvert en ellevill statistikk på hjemmebane. Strømsgodset ble uslåelige på Gamle gress.

Nytt norgesmesterskap

2010 var også året hvor Godset fikk sitt første store spillersalg siden Christer George gikk til Rosenborg for 11 millioner kroner. Marcus Pedersens scoringsform hadde blitt lagt merke til utenfor landets grenser. På overgangsvinduets siste dag i august ble Marcus solgt til nederlandske Vitesse Arnhem. På det tidspunktet var han tidenes dyreste Godset-eksport. Salget kom godt med i en økonomisk krevende tid. Strømsgodset var i en omstillingsfase og nå bidro salget av Marcus til at klubbens driftsselskap for første gang gikk. Vi sto endelig på egne bein, og var ikke avhengig av bidrag for å klare å få ny lisens. Erik Espeseth hadde kommet inn som ny daglig leder og bidro til å profesjonalisere driften, sammen med markedssjef Rune Marthinsen som sikret nye og gode avtaler.

I 2010 sikret vi ikke minst den første tittelen siden 1991. Odd ble først slått i en thriller av en semifinale på Marienlyst. Den gikk til ekstraomgangen. Så banket Jason Morrison og Ola Kamara inn hvert sitt mål. Da gikk Marienlyst-publikummet fra konseptene. Finale på Ullevaal. Ikke bare det. Finale på Ullevaal mot vesle Follo, som sensasjonelt hadde slått ut Rosenborg tidligere på dagen. Dette kunne jo ikke gå galt.

Og det gjorde det heller ikke.

En stor kontingent Godset-supportere fikk se Glenn ”Birger” Andersen og Ola Williams Kamara score hvert sitt mål. Finalen ble aldri spennende. Aldri dramatisk som de foregående Godset hadde spilt. Det var oppskriftsmessig. Nesten litt kjedelig. Men vi brydde oss ikke. Strømsgodset var norgesmestere for femte gang i klubbens historie.

På torget ble vi tatt i mot som helter. Strømsgodset var igjen et vinnerlag. Folk var stolte. Drammen var stolte. Vi feiret triumfen sammen. Dette var starten på noe stort. 

Samarbeidet med Manchester City

Fremgangen fortsatte året etter – dog uten triumfer eller rekorder av noe slag. Godset ble hele tiden litt bedre. Som lag og individuelt. Anders Konradsen og Stefan Johansen hadde tatt turen nedover fra Bodø. Førstnevnte ble en umiddelbar suksess, mens Stefan trengte mer tid før han slo ut i full blomst. Adam Larsen Kwarasey tok grepet om keeperplassen, mens Muhamed Keita begynte å stabilisere sine prestasjoner ute på venstrekanten.

Og på høyrebacken var Lars Vilsvik virkelig i ferd med å gjøre seg bemerket. Norsk-tyskeren kom rekende på ei fjøl i 2010, og fikk kontrakt etter det som Jostein Flo omtalte som tidenes prøvespill. Vilsvik spilte amatørfotball i FC Lichterfelder, på nivå fem i Tyskland. Det var tanta hans som tipset Godset. Hun jobbet for sponsoren Bertel O. Steen, og tenkte at Lars burde få prøve seg i Drammen. Og sånn ble det.

På dette tidspunktet hadde Strømsgodset etablert et samarbeid med Premier League-klubben Manchester City. Dette kom i stand via Jostein Flos gamle lagkamerat fra tiden i Sheffield United, John Gannon, som nå jobbet som speider i City. Samarbeidet gikk ut på at City skulle låne ut talentfulle spillere til Godset – for nærmest ingen kostnad som helst.

Den første som tok turen til Drammen var den ghanesiske 18-åringen Mohammed Abu. Senere kom Razak Nuhu, Omar Elabdellaoui, Abdisalam Ibrahim og Nana Boateng – og spesielt sistnevnte ble etter hvert en viktig brikke på laget. Vi traff godt med leieavtaler i denne perioden, der Jo Inge Berget tilbrakte to sesonger på lån fra italienske Udinese – før han stakk videre til Molde.

Verdier og vinnerkultur

2011 ble en sesong der Ronny Deila utvidet trenerteamet og støtteapparatet med enda flere mennesker som satt på ulik kompetanse. Utvikling av spillere og mennesker var mantraet. Man fokuserte på verdigrunnlaget. Tillit, trygghet og trivsel skulle få spillerne til å prestere. Det skulle bidra til å skape en vinnerkultur. Og det ga resultater.

Laget tok nye skritt og enda flere poeng enn foregående sesong. Men det vi kanskje husker aller best fra dette året var Europa League-kampene mot stormakten Atletico Madrid. Vi spilte en aldeles glimrende bortekamp på Vicente Calderon, der Øyvind Storflor scoret et viktig bortemål. Atletico vant riktignok 2-1, men for oss var dette en overraskende bra utgangspunkt foran returen. Ikke nok med det: Vi var fullt på høyde med spanjolene i store deler av kampen og spilte på oss godt med selvtillit.

I returkampen på Marienlyst gikk vi nådeløst til verks og spilte ball i hatt med Atletico de første 15 minuttene. Publikum måtte gni seg i øya. De trodde knapt hva de så. Vi brant flere store sjanser, hvorav Anders Konradsen bommet for nesten åpent mål.

Ingen vet hvordan det hadde gått om vi tok ledelsen. Atletico Madrid hadde sikkert et gir til. Vi får tro det. De scoret i alle fall på sin første sjanse, og deretter en til – og vips var det sluttkjørt. Den spanske hovedstadsklubben vant for øvrig hele turnering. Det sier sitt.

Tidenes første seriesølv

Foran 2012-sesongen sjokkerte Ronny Deila de fleste Godset-supportere ved å hente tilbake Peter Kovacs fra proffspill i belgiske Lierse. Den digre ungareren gikk fra SIF til Odd noen år tidligere, men gjorde seg upopulær i forbindelse med noen møter mellom klubbene. Han fikk simpelthen det glatte lag.

Men kaffen satt seg fast i halsen på enkelte da Kovacs returnerte. Godset manglet spisskompetanse på dødballer, og Deila mente Kovacs kunne gjøre en jobb. Og det gjorde han. Til gangs. Peter Kovacs gikk fra å være verbal skyteskive på Marienlyst til en av de mest verdsatte spillerne blant fansen. Det er en herlig historie. Et bevis på hvordan fotball og følelser knyttet til dette spillet kan snu ting helt på hodet.

Peter Kovacs ble toppscorer i Tippeligaen i sin retur til Strømsgodset. 14 scoringer satte han inn. De aller fleste med beina. Men målene var helt avgjørende for at klubben sikret historiens først sølvmedalje i toppserien. Et sensasjonelt sølv på mange måter. Strømsgodset var ikke lenger et bunnlag, ei heller en middelmådighet – nå var vi et topplag.

Vi var plutselig en av landets beste klubber. Syv år etter nesten-konkursen. Tre år etter nesten-nedrykket. Det hele ble avsluttet med seier mot Stabæk i siste serierunde – og påfølgende fyrverkeri på himmelen over Marienlyst. Et vakkert øyeblikk. Et minneverdig øyeblikk. Men det var mer i vente.

Med suksessen kom også interessen for våre spillere. Anders Konradsen ble solgt til den franske toppklubben Rennes foran 2013-sesongen. Nok en gang for en rekordsum. Strømsgodset var blitt en klubb som eksportere spillere til store ligaer i Europa. Men også norske klubber ønsket våre spillere. Rosenborg la ut agnet etter Stefan Johansen – strategen, playmakeren, selve spielfuhreren i vårt lag. Han hadde overtatt den sentrale midtbaneplassen da Mohammed Abu prøvde lykken i større ligaer, og simpelthen tatt Drammen med storm.

Nå lokket Rosenborg med både det ene og det andre, men Stefan forlenget i stedet kontrakten med Strømsgodset. Noen dager senere hadde kaptein Adam Larsen Kwarasey, Lars Vilsvik og Kim Andre Madsen gjort akkurat det samme. Alle bærebjelker i dette Godset-maskineriet.

Store forventninger

Foran 2013-sesongen var det knyttet større forventninger til Godset enn på lenge. Det var rett og slett fotballfeber i byen igjen. En ny tid. En ny storhetsperiode. SIF var igjen yndlinger i riksmedia. Byggmester Deila ble trukket frem som mannen bak det hele. Han delte æren med sine støttespillere hver gang han ble spurt – med rette. Drammens Tidende tippet seriegull til Godset før sesongen. Det hørtes jo absurd ut. Gull til Godset, liksom. 43 år etter. Visst var de gode, men gull kunne det ikke bli. Nei, til det var Rosenborg og Molde for sterke.

Det ble en seig start på sesongen. Tap mot Hønefoss. Pinlig sådan. Uavgjort hjemme mot Sarpsborg. Deila leflet med nye formasjoner. Trebackslinja fungerte ikke. Ble det hele for avansert?

Ja, sannsynligvis. I fjerde serierunde var det tilbake til 4-3-3 og Bjørn Petter Ingebretsen satt igjen på benken. Mesterhjernen BP som var så flink til å ta de rette beslutningene underveis i kampen fra benken. Men i de første kampene var BP borte fra benken. Han hadde fått en ny rolle og skulle ikke ha så mye med A-laget å gjøre. Det fungerte like dårlig som trebackslinja.

Med BP tilbake på benken, som Ronny Deilas rådgiver og nærmeste allierte, ledet Strømsgodset 3-0 etter 15 minutter mot Vålerenga. Derfra så ikke SIF seg tilbake.

Det kasserte inn syv seire på åtte kamper før ferien – og rundet av vårsesongen med 6-0 borte mot Start. Det var gullform på ustoppelige Godset.

Deltakelsen i E-cupen gikk heller dårlig. Vi imponerte riktignok med sterk 3-0 seier borte mot Debrecen og sikret avansement. Men røk i neste runde mot Jablonec. Den sommeren returnerte Ola Kamara til Drammen. På lån. Det var det smarteste noen i klubben gjorde i den fellesferien.

Det episke øyeblikket

Ola rakk 12 mål på 14 kamper den høsten. Mannen var ellevill og holdt Godset i gullkampen hele veien inn. Han dannet spisspar med Adama Diomande, som selv satte åtte kasser. Deila hadde lagt om til 4-4-2. På benken satt Peter Kovacs. Han var ikke lenger like sentral, men  han var like lojal. Og da Godset trengte Kovacs mer enn noen gang, da avgjorde han to kamper på rad som innbytter. Peter Den Store kom inn fra benken og sikret seks poeng, slik at SIF kunne avgjøre det hele i siste serierunde mot Haugesund.

Hele Drammen holdt pusten. Byen sto på hodet. Det var live TV-sendinger fra pubene og folk visste knapt hvor de skulle gjøre av seg. Bedre ble det ikke da Godset leverte en skrekkelig 1 omgang. Det sto 0-0 på Marienlyst og Rosenborg hadde allerede avgjort mot Lillestrøm på Åråsen. Rosenborg var seriemester.

Ronny Deila ble så sinna i garderoben i pausen at han slo hull i veggen. Skulle det virkelig ryke? Nei. Selvsagt skulle det ikke det. En forløsende pasning fra ringreven Jarl Andre Storbæk åpnet Haugesund-forsvaret. Ole Kamara løp gjennom, vippet ballen over keeper – og det som skjedde i sekundene etterpå er et øyeblikk for evigheten. Fullstendig eufori. Så tar det bare helt av. Haugesund får en mann utvist. Deretter scorer Stefan Johansen, før Øyvind Storflor setter spikeren i kista. Det ender 4-0!


Maktdemonstrasjon. Strømsgodset var igjen beste i Norge. Seriemester i Norge. 43 år etter. Men i en helt annen tid. En helt annen prestasjon. Publikum stormer banen når dommeren blåser i fløyta, og tiden står plutselig stille. Det føles uvirkelig. Etter alt slitet, alle problemene, alle underskuddene, nesten-konkurser og alskens motgang – er Strømsgodset igjen best. Det er blå magi og ekte kjærlighet på en og samme gang.

Det som skjer i etterkant av gullet setter hele klubben på prøve. Om vi var ettertraktet etter sølvet, tar det helt av nå.

Deila drar til Celtic

Suksesstrener Ronny Deila er ønsket av Malmø FF. Han sier nesten ja til svenskene, men snur i siste liten. Deila forlenger med Godset, men blir likevel ikke lenge. Stefan Johansen selges til Celtic. De skotske mesterne. Rekordsum for oss igjen, selvsagt. Ola Kamara reiser utenlands igjen. Det samme gjør Adama Diomande. Senere også Muhamed Keita. Men Lars Vilsvik blir. Han takket nei til tyske Eintracht Braunswcheig for å vinne gull med Godset. Han er blitt en ekte klubblegende.

David Nielsen, den tidligere leiesoldaten, hentes inn som Ronny Deilas høyre hånd. Han skal være mannen som leder treningene, mens Deila blir mer manager. En dårlig idé, med fasiten i hånden. Strømsgodset innleder 2014 solid. Plukker poeng jevnt og trutt. Vinner alltid hjemme. ALLTID! Marienlyst er for lengst blitt et ugjennomtrengelig fort.  Vi har rekord i antall seriekamper uten tap på hjemmebane.

Men så skjer det ting. Dramatiske ting. Ronny Deila er ønsket som manager i Celtic. Selveste Celtic. Vi ryker ut av cupen. Mot Tromsdalen. Det blir den siste kampen Ronny Deila leder Strømsgodset. Han overtar Celtic. Det er en spesiell dag for Strømsgodset. En dag som måtte komme, men som ingen likevel var forberedt på.

En trist dag, men samtidig en stor dag for Ronny Deila som har fått sin store drøm oppfylt. Godset eksporterer ikke lenger bare spillere, men nå også treneren til en europeisk storklubb.  Ronny reiser på verst tenkelig tidspunkt, rett før vi skal ut i Champions League-kvalik. Men det finnes ikke god timing på slike ting. Ronny tok et følelsesladet farvel med Marienlyst før hjemmekampen mot Haugesund. David Nielsen overtok spakene og ledet laget til seier 2-1. Målene ble scoret av supertalentene Iver Fossum (18) og Martin Ødegaard (15).

Enter Martin Ødegaard

2014 huskes best for Deilas exit og Ødegaards inntreden i Strømsgodset og norsk fotball. Før disse dramatiske hendelsene hadde Martin imponert stort på treningsleire i Spania. 15-åringen virket klar for toppfotball allerede. De som så han spille mot ungarske Videoton på en bortgjemt polobane i Sotogrande, trodde knapt sine egne øyne. Men det var bare starten på Martins briljans.

Han spilte seg til fast plass på laget under David Nielsen – og det som fulgte etterpå savner sidestykke i norsk fotball. 15-åringen blir yngst i alt det året. Yngste debutant, yngste målscorer og yngste spiller på det norske A-landslaget. Mediene tar helt av. Pressesjef på den tiden, Helge Helgesen, har sin fulle hyre med å holde hordene på armlengdes avstand.

Martin Ødegaard og Iver Fossum
Martin Ødegaard og Iver Fossum

Alle skal snakke med Martin. Alle skal ha en bit av vidundergutten fra Toppenhaug. Sønnen til tidligere Godset-spiller Hans Erik Ødegaard, som selv har spilt over 240 kamper for klubben. Etter hvert blir Martin den mest ettertraktede fotball-tenåringen i verden.

Midt oppe i alt styrer Godset inn på en 4 plass i serien. Kanskje skuffende for noen, men alt i alt et okay sorti etter alle utfordringene. Flere lokale unggutter tar steget, som nevnte Fossum og Gustav Mendonca Wikheim.

Men hjemmetapet mot Vålerenga på sommeren, det første på 46 kamper, som stoppet den utrolige rekorden – den ble vanskelig å svelge for mange supportere. Det måtte jo selvsagt ta slutt en gang, men det ga David Nielsen en vanskelig start som Godset-sjef. I ettertid er de rekorden så sterk at den kanskje aldri vil slås. Vi liker i alle fall å tro det i Drammen.

22 januar 2015 blir en ny merkedag i Strømsgodsets historie. Martin Ødegaard selges til storheten Real Madrid. Sportssjef Jostein Flo og daglig leder Erik Espeseth forhandlet med Real Madrid på et hotell i København. Det tok ikke lang tid. Noen dager senere ble Martin presentert som Real Madrid-spiller. Er nytt kapitel åpnet seg i eventyrfortellingen om Martin Ødegaard.


Fra skuffelse til sølv

2015 ble et nytt dramatisk år for Strømsgodset. Sesonginnledningen ble krevende. Vi kom dårlig i gang. Det ble støy i omgivelsene. David Nielsen fikk mye motbør. Han hadde endret for mye for raskt, ble det hevdet. Spillet gikk for mye på tvers. Godset lignet ikke lenger på Godset. Etter 4-0 tap borte mot Haugesund, valgte David å fratre som trener. Presset på han og klubben ble for stort. David forlot Drammen med rak rygg.

BP Ingebretsen overtok hovedtrenerjobben. Det som skjedde etterpå fortjener også noen linjer i denne beretningen. Strømsgodset ble nemlig forvandlet, nærmest over natten, til et ustoppelig lokomotiv som feide over motstanderne. BP strammet skruen på noen områder og skapte stor trygghet og trivsel i spillergruppa. Vi gikk tre runder ute i Europa, før det ble stopp mot Hajduk Split. En herlig reise for alle involverte! I Tippeligaen slo vi Tromsø og Sarpsborg 6-0 og 6-1 på bortebane!

Og så kom hjemmekampen mot Rosenborg. Seriemesterne. 1 omgangen på Marienlyst er sannsynligvis den beste et Godset-lag noen gang har prestert. Vi ledet 3-1, men burde ledet minst det dobbelte. Rosenborg hang i tauene, men hentet seg inn etter pause. Det endte 3-3, men selv nasjonale fotballeksperter hevdet at de første 45 minuttene er det beste et norsk klubblag har levert noen gang. Det var altså ikke bare oss blåøyde i Drammen.

Det var ellevill jubel for sølvet etter en tøff start på sesongen.
Det var ellevill jubel for sølvet etter en tøff start på sesongen.

Det ble sølv i Tippeligaen etter at vi hadde vært landets beste lag etter BP overtok. Den prestasjonen er rett og slett vanvittig imponerende, med tanke på alle profilene som hadde forlatt Godset etter gullet. Borte var Ronny Deila, Adam Larsen, Stefan Johansen, Ola Kamara, Adama Diomande, Muhamed Keita og Abdi Ibrahim. Men vi reiste oss igjen. Det sier alt om kulturen som er skapt i klubben. Men det snur fort i fotball.

Bjørn Petter ble syk

Suksessen hadde imidlertid sin pris. Iver Fosum og Gustav Mendonca Wikheim ble solgt til Hannover og Gent. To nye lokale gutter som tok steget ut i store europeiske ligaer. Timingen var ikke god, spesielt ikke samtidig, men vi kunne ikke hindre guttene. Dette var planen vi hadde lagt sammen. Nå var tiden inne. Jørgen Horn forsvant til svenske Elfsborg, og dermed var vi svekket på ny.

Vi ble likevel spådd i toppen av pressen, og sesongen startet bra. BPs menn lå lenge på 3 plass, men på sommeren startet problemene. Bjørn Petter fikk hjerteinfarkt, og ble satt ut av spill en periode. Laget fortsatte å vinne kamper, men slitasjen ble etter hvert stor. Ingen visste når BP kom tilbake.

Samtidig åpnet overgangsvinduet og usikkerheten i gruppa økte. Midt oppe i alt sa opp daglig leder Erik Espeseth opp sin stilling. Han reiste i stedet til Vålerenga, rivalen som allerede hadde sikret seg Ronny Deila som trener. 

Uten en tydelig sjef på trenerkontoret ble det en vanskelig situasjon i Strømsgodset. BP forsøkte å komme tilbake, men ble igjen sykemeldt. Godset gikk 11 kamper uten seier, og sesongen gikk opp i røyk. Men med BP tilbake på benken igjen slo vi Vålerenga i en dramatisk kvartfinale i cupen. Samtidig kom drammenseren Dag Lindseth Andersen som ny daglig leder. Den mangeårige Eltek-sponsoren var et populært valg blant omgivelsene.

Vi trakk Kongsvinger i semifinalen – på hjemmebane. Vi hadde vunnet alle de syv foregående, og hadde ingen planer om å tape denne. Mot OBOS-klubben fra Hedmark.

BP hadde trukket seg noen uker før semifinalen. Trukket seg for godt. Det gikk ikke lenger. Han klarte ikke å være den hovedtreneren han ønsket å være. Tor Ole Skullerud hadde kommet inn. Den meritterte Kongsvinger-mannen som vant The Double med Molde, og tok poengrekord i ligaen i samme slengen. Den sympatiske karen som ledet Norges U21-landslag til EM-bronse. Han tok tre poeng i debuten borte mot Sogndal. Nå ventet det siste hinderet før en ny finale på Ullevaal – mot moderklubben til Skullerud.

Storflors fantastiske avskjed

Det som skjedde på Marienlyst denne torsdagskvelden i november er et av de mørkere kapitlene i beretningen om denne klubben. Vi tar tapt kamper som har fått større konsevenser. Som har satt hele klubbene eksistens på spill. Som har ført til total lammelse – etterfulgt av en enorm klubbfølelse. Det har vært verre tap. Men denne, mot Kongsvinger, på hjemmebane, i semifinalen i cupen, er høyt oppe på lista. Det var tunge dager i etterkant. Men så reiser man seg – igjen. Og så kommer man videre. Setter nye mål. Planlegger for en ny oppturer. Igjen.

Denne vanskelig sesongen ble avsluttet med et nytt evighets-øyeblikk. Selvfølgelig. Det er slik vi gjør i Drammen. Øyvind Storflor hadde annonsert at 2016 ble hans siste sesong i Godset. En vaskeekte legende skulle takke av. En av de største spillerne i klubbens historie. En av de som har betydd aller mest i nyere tid. Mot gamleklubben Rosenborg hjemme på Marienlyst.


Øyvind startet på benken og ble hyllet av Marienlyst-publikummet hele kampen. Han kommer innpå midtveis i 2 omgang. Og så får Godset frispark. På 20 meter. Kanskje var det 18. Uansett. Øyvind stiller seg opp. I kjent stil. Ser på muren. Ser mot målet. Sikter seg inn. Noen få skritt, og så skrur han ballen over muren og inn bak gamle lagkamerat Adam Larsen Kwarasey. Signaturfrisparket. I avskjeden. Det var som skrevet i stjernene, og Marienlyst fikk lov til å ta av en siste gang i 2016. For Øyvind Storflor. Sammen med Øyvind Storflor. Et av de sterkeste symbolene på den nye storhetstiden. Men nå var det slutt.

Der står Strømsgodset nå. Ved et veiskille. Med en stolt og rikholdig historie. Og en lys og blå fremtid. 

Våren 2016 ble det reist en statue av Steinar Pettersen utenfor Marienlyst. Strømsgodsets største helt gjennom alle tider. Klubbens mestscorende spiller. Der er Steinar som står på sokkel, men han er samtidig symbolet på SIFs første storhetsperiode - på guttane fra Gulskogen som banet vei og gjorde det mulig for den vesle bydelsklubben å bli en maktfaktor i norsk fotball.

Nå står han der som en gigant og en evig påminner om en epoke som har formet Strømsgodsets ettertid.

Annonse: